Barselstid, fjerde trimester og samsoving.

Tiden går og det er 7 uker siden forrige blogginnlegg. Mikkel har blitt 8 uker og barselperioden er over. 8 uker har blitt brukt på å bli kjent med Mikkel og forsøke å skape noen nye rutiner som fungerer for oss alle fem. Det har vært 8 uker med latter, babykos, bleieskift, klesvask, lite søvn, besøk på familiesenteret for veiing og uendelig med kjærlighet. Inni mellom har vi klart å få i oss litt mat, gå tur med hundene, rallylydighet og være sammen med venner og familie. Vi er så heldige som får lov til å utforske verden sammen med Mikkel og legge til rette for at han får gode opplevelser som han skal ta med seg og få bruk for resten av livet.

Vi har også to fantastiske nannydogs. Opie passer på og spretter opp fra sofaen da Mikkel setter sitt eget gulp i halsen og hoster i lekegrinda. Ayla kommer løpende da Mikkel ligger på stellebordet og gråter fordi han er trøtt og sulten og helst ikke vil ligge naken der. De hilser på Mikkel først da vi kommer hjem, for plutselig er ikke jeg og Stuten 1.pri lenger for noen. Vi har hele tiden vært trygge på at hundene kom til å være gode mot han og foreløpig er det akkurat det de har vært. Håper virkelig det fortsetter etter hvert som Mikkel vokser opp. 

I løpet av ukene som har gått har Mikkel fått mer åpne øyne og man ser at han er mer tilstede. Han har begynt å lage andre lyder enn "Nei!" og "Eh!" og kan plutselig rope ut "GAH!" eller "OOH!". Han har lært at ofte når han blir skiftet på er det mat å få, siden han måtte mates hver tredje time i starten og vi ikke fikk vekket han, brukte vi bleieskift til å få liv i han og deretter var det amming. Han har så smått begynt å smile i kommunikasjonen med meg og ikke bare i halvsøvne med puppen i munn og øyne som flakker og et hode som beveger seg i små rykk. Nå snur han seg etter lyden og følger oss med blikket og nakken har blitt mye sterkere i løpet av de siste ukene. Som mor er det fascinerende å se hvordan han utvikler seg og som barnevernspedagog er det gøy å endelig få se i praksis mye av det jeg har lært. 

 Alltid selskap!

Det fjerde trimester er noe vi har hørt og lest mye om etter at Mikkel kom til verden. Overgangen fra å være i magen og komme ut til denne lyse og kalde verden utenfor, hvor babyene har behov for å være nær sin mamma og kjenne varmen, lukten og hjerteslagene hennes. For meg har det ikke vært noe alternativ å la Mikkel ligge dersom han har vært våken og urolig. Hvem vet hvor mange av døgnets timer han faktisk tilbringer på brystet mitt. De første ukene fungerte det å ha han sovende i babynestet mellom oss på nettene, men da Stuten flyttet inn på gjesterommet etter ferien slik at han kan få sove hele netter på hverdagene, ville ikke Mikkel sove lenger enn 1-2 timer om gangen i babynestet. Så da forsøkte jeg å ha han på brystet mitt og plutselig fikk vi 4,5 time søvn. Etter det har han sovet i armkroken eller på brystet. Han trenger tydeligvis den nærheten for å sove lengre perioder og da velger jeg det. Jeg er ikke rå på å fungere på en halv times søvn i ny og ne heller. Nå har vi gått fra å bruke 1-2 timer på legging etter amming på natt til å bruke max fem minutter. Alt for å få litt søvn om nettene! Her er det samsoving på høyt nivå og etter hvert skal han over i egen seng, men ikke riktig enda! Nå skal han få lov til å være så mye nær som han bare vil, selv om jeg er livredd for å mose han eller at han ikke skal få puste. 

Det er rart alt man blir redd for når man får en liten en i hus. Å gå i trapper har alltid vært en risikosport for meg og nå har jeg som regel Mikkel i armene mine, så nå må jeg i hvert fall følge med på hvor jeg tråkker. Håper at jeg ikke aker nedover trappen som jeg gjør en gang i blant. 

Jeg har alltid håpet at den dagen jeg skulle bli mamma ville jeg forelske meg i babyen min og bare nyte hvert øyeblikk. Jeg var så utrolig heldig at jeg gjorde nettopp det. Her har det ikke vært barselstårer over at vår nye livssituasjon er totalt overveldende eller frustrasjon over at Mikkel er totalt avhengig av meg. Jeg tror at vi var ganske forberedt på hva som ville møte oss og hadde sånn noenlunde reelle forventninger. Dette er selvfølgelig lett for meg å si da vi har en baby som kun gråter når han er sulten og trøtt og ikke flere timer om dagen. Da hadde nok frustrasjonsnivået mitt vært betraktelig høyere og det hadde nok kommet en god del tårer. Mikkel må nok også være en tålmodig gutt, noe han ikke har fått fra meg, da han kan ligge 4-6 timer og presse ut luft uten å gråte. Nå har jeg kuttet meieriprodukter og gluten for å se om det kan hjelpe på luften i magen hans. Foreløpig har det vært mindre pressing, men det er nok fordi han har ligget på siden i armkroken min eller på magen på brystet mitt. Resultatet er i hvert fall en eksplosjon og full bleie på morgenen der pysjen ryker rett i vaska med en gul flekk på ryggen. Det er forståelig at det blir mer klesvask da man har barn. 

Eneste gangen jeg har grått i løpet av denne tiden var da jeg så et program om par som gjennomgikk IVF på New Zealand og det ene paret endelig lyktes. Jeg husker den utrolige følelsen av å endelig være gravid og vi er så utrolig heldige som har Mikkel. Jeg er i kontakt med flere som er i forsøk nå, både i Norge, England og USA, og det er så urettferdig at noen ikke lykkes eller lykkes og mister.

  Et nydelig teppe Mikkel har fått av en IVF-søster i England.

Jeg og Stuten er enige om at vi er uendelig takknemlige over å ha Mikkel i våre liv, men vi ønsker også å gjennomgå alt igjen for å forsøke og gi han en lillebror eller lillesøster. Lykkes vi ikke da har vi i det minste Mikkel og han er alt for oss. 

 Jeg håper jeg en dag ser sånn ut igjen.

For å få gjort noe i løpet av dagen inni mellom all ammingen har jeg kjøpt et brukt elastisk sjal og det brukes mye. Heldigvis liker Mikkel seg godt der og følger med på det som skjer eller sover godt inntil meg. Han roer seg i løpet av kort tid da jeg fester han og sovner så fort jeg begynner å bevege meg. Det er også lettere å ha han oppi der og gå ulike ærender enn å sette sammen barnevognen og ha med den overalt. Nå får jeg begynne å sjekke ut vevde sjal til han blir litt større. Tar gjerne i mot gode forslag!

Nå koker den store kjelen med kraft til høstens gryter og lapskauser, Mikkel sover på skuldra mi, Opie og Ayla sover på sofaen ved siden av meg og jeg sitter med en nytraktet kopp med kaffe og hører på regnet. Livet som mor er foreløpig ganske ålreit og jeg håper at det vil fortsette sånn selv om det vil komme perioder som ikke er like lette å stå i. Uansett er vi klare for å takle alt da dette er noe vi har jobbet mot i 4,5 år. 

Kløna

En som hørte på oss!

Mandag 17.juli kl 0443 våknet jeg av at jeg hadde litt milde mensensmerter. Det har gjennom graviditeten vært et lite tegn på at jeg må på do, så jeg lå i senga for å se an hvor mye jeg måtte på do eller om jeg bare kunne sove videre. Så kjente jeg at det er som om noe skal komme ut gjennom tissen/skjeden og jeg knep igjen. Jeg landet på at jeg kanskje må på do og går ut av senga. Da begynte det å renne mye vann mellom beina og jeg hadde ikke noen sjanse på å holde igjen. Jeg sa "Hva faen skjer nå æ?" og Stuten våknet og tittet forvirret til min side av senga der jeg ikke lå. Han skjønte at det er jeg som snakket, men ikke hvor jeg befant meg. Så så han meg stå bøyd ved siden av senga og jeg sa "Jeg tror ikke det er tiss!" Stuten våknet til og er klar for å hente tlf min så jeg skulle ringe fødeavdelingen, men han ble i stedet sendt ned for å hente håndklær. For det rant! Og det var mye! Vi fikk tørket opp og jeg kom meg ned på badet og satt meg på do så jeg kunne ringe føden. Det rant mens jeg forklarte hva som hadde skjedd og at vi har et planlagt keisersnitt den 25. fordi han ligger i seteleie. Jeg fikk beskjed om å ta på meg et bind og så kunne vi komme inn. Vi stresset ikke, men Stuten gikk tur med hundene og jeg pakket ferdig fødebagen og smørte matpakke. Hundene fikk mat og vi gjorde klart det de skal ha med seg til svigers som har stått i beredskap i tilfelle fødselen skulle komme i gang. 

Vi kjørte til sykehuset som er kun ti minutter unna og fant til slutt frem til riktig avdeling. Da er klokka ca 0545. Vi skulle ikke på den vanlige fødeavdelingen, men en avdeling for litt mer kompliserte saker virket det som. Mens vi gikk dit rant det fortsatt fostervann og det var en utrolig rar følelse. Vi fikk bekreftet at det var vannet som hadde gått og jeg og Stuten bare lo av hva lille Mikkel kunne finne på. Det ble tatt CTG og Mikkel hadde fin hjertelyd og jeg hadde ikke fått rier. Det ble bekreftet at jeg skulle legges inn og at Mikkel mest sannsynlig kom i løpet av dagvakten. En lege ble tilkalt for å sjekke Mikkel sitt leie og igjen fikk vi bekreftet at han lå med rompa ned. Hun forsøkte lett å overtale meg til en vaginal fødsel, men jeg stod på mitt om at jeg skulle ha keisersnitt. Hun sa at det blir bestilt og det ville nok skje i løpet av dagen, med mindre det var mange som trengte øyeblikkelig hjelp. Så lenge jeg ikke fikk rier og Mikkel hadde det så bra ble vi nedprioritert. Det hadde vi hørt mange ganger i forbindelse med det planlagte keisersnittet, at siden vi har det så fint, blir vi nedprioritert. Vi trengte ikke høre det mer. 

Så ble vi fulgt til rommet vårt og jeg fikk på meg den store bleia i nettingtrusa og sykehusskjorta. Aldri følt meg så sexy noen gang! Det ble bestilt blodprøver av meg og de ble tatt kl 0750. Kort tid etter la jordmor veneflon i høyre hånd og barberte meg helt glatt nedentil. Så fikk vi beskjed om å vente. Jeg hadde ikke spist siden åtte-tiden kvelden før og hadde skjønt at jeg ikke skulle spise eller drikke da jeg våknet, så jeg var ganske tørst og sulten. De som kjenner meg vet at jeg ikke er så god på å være sulten, i hvert fall ikke når jeg ikke vet når jeg kan spise igjen. Så da lå jeg der da. Med beskjed om at vi er nedprioritert og ikke visste når på dagen jeg kunne spise. Jeg skylte munnen et par ganger slik at jeg ikke skulle være så tørr. 

Kl 0920 kom en lege inn som sa at hun er en av dem som skal operere meg og hun forklarte litt om prosessen. Hun sa at hun har hørt rykter om at jeg skal inn om ti minutter, bare operasjonssalen er klargjort. Da hun hadde gått så jeg og Stuten på hverandre i sjokk. Ti minutter! Tuller du! Hva skjedde med å være nedprioritert? Da var det bare å snu tankene og forberede seg til operasjon. Hjertet begynte å hamre litt raskere for om kort tid skulle jeg få treffe gutten vår! Måtte alt gå bra!

 

Et siste bilde før jeg ble trillet inn til operasjon

I løpet av få minutter trillet Stuten og jordmor meg i senga nedover gangen sammen med plastsenga babyene ligger i. Jeg ble trillet inn i et rom der jeg fikk hilse på operasjonssykepleiere og anestesilege. De forklarte prosedyrene og hvordan bedøvelse jeg skulle få og hvordan den fungerer. Jordmora gikk for å få på seg operasjonsklærne og Stuten fikk på seg en helhvit dress, grønn hette og munnbind. Jeg fikk også på meg sånn hette. Så ble jeg trillet inn i operasjonssalen. Der ble jeg lagt over på operasjonsbordet og spinalbedøvelsen ble satt i ryggen. Det var plastrøret som ble satt inn først som gjorde mest vondt for sprøyten merket jeg ikke. Mens bedøvelsen fikk tid til å virke fikk jeg på blodtrykksmåler på høyre arm og en veneflon (i tillegg til den i høyre hånd) inn i venstre underarm. Anestesilegen hadde forklart at jeg kom til å kjenne alle bevegelser i magen, men det kom ikke til å gjøre vondt. Han kløp meg hardt i armen og sa at den smerten skulle jeg ikke kjenne. Magen ble vasket og så hang de opp et grønt forheng foran ansiktet mitt. Jeg lå med armene utstrakt til hver side av kroppen og Stuten satt ved hodet mitt på venstre side. Kroppen min begynte å skjelve og da forstod jeg at adrenalinet pumpet godt. Jeg reagerer veldig sterkt på adrenalin i kroppen ved at kroppen skjelver ukontrollert og tungen dovner bort. Kirurgene kløp meg på magen og jeg kjente det litt, men etterhvert sa anestesilegen at det var klart. Da hadde de nok kløpet meg uten at jeg hadde reagert. Anestesilegen var en veldig kul fyr, en tydelig og omsorgsfull mann. Jeg fikk beskjed om at det kunne hende jeg ble dårlig og da måtte jeg gi beskjed om det. Han sa at han skulle også følge med på meg for han ville nok se det på meg før jeg merket det selv og. 

De begynte å skjære i magen min, lag for lag for å komme ned til Mikkel. Så kjente jeg at de rev i magen, sikkert for å lage åpningen større. De presset så på magen min, der Mikkel lå med hodet og de sa at han straks var ute. Plutselig slapp det litt i magen og kort tid etterpå hørte jeg babygråt. Klokken 1021 var han ute. Umiddelbart begynte jeg å gråte også og jeg får tårer i øynene nå bare jeg tenker tilbake på det utrolige øyeblikket. Det er den største opplevelsen i hele mitt liv og det øyeblikket vi har ventet så lenge på. Mikkel ble bært av jordmor frem til hodet mitt så jeg fikk se han før hun og Stuten gikk ut av rommet for å tørke han. Stuten fikk også et godt blikk på morkaken i samme slengen og syntes det var fascinerende greier. Jeg lå igjen på bordet og småristet av gråt og ble så spurt "Gråter du mor?" Jeg svarte ja og pustet slik at magen ikke ristet så fælt. Jeg fikk høre at han kom med beina først og tok en salto på vei ut. Det lover bra for den turneren han skal bli! 

Stuten og jordmor kom inn igjen og jeg fikk Mikkel på brystet mitt. Der lå jeg med min lille gutt og koste så godt jeg kunne med han frem til han ble så kald at han måtte bli med Stuten og jordmor tilbake på rommet vårt for å få kroppskontakt med pappa'n sin. På operasjonssalen sydde de meg sammen mens de snakket om Mikkel Rev, dyrene i Hakkebakkeskogen og dyreparken i Kristiansand. Etter en kort stund lå jeg tilbake i senga mi og ble trillet inn på post operativ. Der fikk jeg endelig noe å drikke og smertestillende. Intensivsykepleieren presset på magen min slik at det kom mer blod ut og så pakket hun meg inn i tepper og la puter under beina mine, for beina mine var helt borte og dem klarte jeg ikke å løfte. Jeg tittet på klokka da jeg lå på post op og den var ca 1115. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sjekket klokka mens jeg lå der, men det var mange! Jeg spør om hvor lang tid det pleier å ta før far og barn kommer til mor og får til svar at det avhenger av hvor mye det er å gjøre og hvordan formen til mor er og hva hun ønsker. Jeg sa at jeg ikke ville være alene og sykepleieren tilbyr seg å ringe bort for å sjekke, og det viste seg at de var rett borti gangen. Stuten kom trillende inn med plastsenga og jeg fikk Mikkel opp til brystet og han begynte raskt å suge litt. Jeg lå max 15 minutter alene før de var hos meg igjen. Jordmor sa at han kom med beina først og at jeg ikke kunne ha født han, så det ville endt med keisersnitt uansett. Vi var en kort stund på post op og jeg fikk enda mer smertestillende før jeg ble trillet inn på  rommet vårt igjen.

Mikkel ble veid og målt. Han veide 3350 gram og var 35 cm lang fra hode til sete. Siden han lå i seteleie strakk de ikke ut hoftene hans for å måle hans fulle lengde, derfor har vi ikke fått noen offisiell lengde på han, men to dager senere tok vi et uoffisielt mål og da var han ca 48-49 cm. Hodeomkretsen var 34 cm. De neste timene ble nærmeste familie og venner oppdatert på begivenheten og jeg jobbet med å få i gang ammingen. Alle lurte på hvem han lignet på og i starten var han ikke så lik Stuten, men heller min far. 

På kvelden kom min mor og far på besøk og gjett hva de hadde med seg! Roastbiff! Roastbiff som jeg har siklet etter og drømt om de siste ukene var endelig på plass i min hånd og det var helt fantastisk! Det var en stolt mormor og bestefar som endelig fikk treffe barnebarnet sitt. 

 En perfekt liten hånd <3

De neste dagene hadde vi besøk hver dag i visittiden slik at farmor, farfar, tante, onkel, fetter, "tante" og "onkel" kunne hilse på han. Jordmoren som var med på vendingsforsøket var også på jobb og kom innom for å snakke med oss og hilse på Mikkel. På nettene bygde vi opp senga slik at Mikkel lå i armkroken min hele natten. Jeg våknet av hvert eneste knirk som kom fra han, men jeg storkoste meg. Den siste morgenen overtok Stuten og lå i min seng noen timer mens jeg sov i hans. Mikkel ville ha mye kroppskontakt, han ville ikke ligge alene i plastsengen på natten.

Den første dusjen var helt fantastisk! Stuten stod ved siden av i tilfelle beina skulle gi etter, for jeg dusjet tross alt dagen etter fødselen. Fire ganger om dagen (tror jeg) fikk jeg smertestillende og jeg ble gradvis mer og mer mobil. Hver morgen fikk jeg også blodfortynnende inn i låret. På dag to var jeg ute og gikk gjennom hele dagen og det var så godt å kunne bevege seg fritt og ikke få Stuten til å hente all drikke og mat til meg. Samme dag fikk Mikkel sitt første bad og vi veide han igjen. Da veide han 3125 gram, som var innenfor normalen på vektnedgang. På kvelden gikk vi gjennom fødselen med jordmoren som hadde tatt i mot Mikkel og da fikk vi også vite at navlesnoren var for kort, den var 42 cm med omslyng rundt halsen, så på grunn av det kunne jeg heller ikke ha født vaginalt, for fosterlyden ville jevnt og trutt ha forsvunnet. Jordmoren sa at det var bra jeg stod på avgjørelsen min om keisersnitt og stolte på magefølelsen. Så takk til alle dere som har kommet med råd til meg om hva jeg burde tenke på før jeg tok avgjørelsen! 

Det har blitt noen blåmerker på kroppen den siste uken. Ett på venstre underarm, ett på venstre lår, to på høyre lår og ett på ryggen.

På torsdag, dag 3, kom vi hjem. Hundene var kjempe nysgjerrige og forsiktige med Mikkel. De luktet og logret og siden da har de forsiktig hilst på han om morgenen og da vi kommer hjem etter å ha vært ute. Til og med Opie som er ganske vilter av seg har vist hvor forsiktig han kan være. Vi er så stolte av dem! 

Dagen etter at vi kom hjem fra sykehuset fikk vi hjemmebesøk av helsesøster som gikk gjennom en del temaer og vi stilte en del spørsmål som vi hadde. Da veide Mikkel 3160 gram, så han hadde gått litt opp igjen. Det viser i hvert fall at han tar til seg næring.

I dag er Mikkel en uke gammel. Det har vært en uke med fokus på amming, hvordan ser bæsjen ut, hvor mange tisse- og bæsjebleier har det blitt (og ja, Stuten fører statistikk på tavla), hvor mye klær skal han ha på, skal vi vekke han for å amme osv. I løpet av uken har Mikkel vært på besøk hos både mormor og bestefar og farmor og farfar og han har hilst på oldeforeldrene sine. Mikkel har vært med på tur i nabolaget med hundene, kjørt bil, vært på shopping og sovet en god del. Ammingen har (så langt) gått overraskende bra med tanke på at det var et keisersnitt. Han er rolig hele dagen mens på kvelden er han urolig og vil ammes i flere timer i strekk og bare være nær. Han har foreløpig ikke hatt noen ordentlige gråtetokter, men har sutret en god del som har løst seg ved at han blir ammet. 

 Første trilletur

 

Ingen flere streker. Graviditeten ble avsluttet på 38+5 uker.

Formen min er også veldig bra. Stuten har skiftet på bandasjen og han syntes det er veldig kult med slike agraffer (stifter) og han kan fint studere såret uten å reagere på det. Han har tatt et bilde, så det får jeg se når de er ute om få dager, for akkurat nå orker jeg ikke å vite hvordan magen min faktisk ser ut. Stuten sier at såret ser ut som et stort smil og det passer jo bra. For jeg har aldri vært lykkeligere enn i det øyeblikket Mikkel kom ut kl 1021 den 17.07.2017. Gutten som ville ha en kul fødselsdato og som hørte på oss. 

Kløna

#fødsel #keisersnitt #ivf #icsi #ønskebarn #familie #nyfødt #personlig #mamma 
 

Skal det bli en liten keiser...? Eller ikke?

Mitt svangerskap går nå mot slutten. Nå er jeg 38+4 uker gravid og det er kort tid igjen før vi får møte gutten vår. 

 37 uker

 38 uker

Jeg er nå snart ferdig med den første uken av permisjonen og jeg er veldig fornøyd med at jeg har jobbet 100 % helt til siste dag! Nå skal jeg hvile, være sammen med hundene, venner og familie før vår sønn krever alt av meg, men jeg må ærlig innrømme at jeg kjeder meg litt. Jeg som er vant til å være opptatt nesten hele dagen og være veldig sosial, er nå plutselig veldig mye alene. Jeg tror jeg hadde gått på veggen hadde det ikke vært for hundene mine. Siden jeg er så tett på termin tør jeg ikke pakke sekken og gå ut i skogen med hundene slik som jeg ellers ville ha gjort på fridager. For tenk hvis noe skjer mens jeg er midt uti skogen! Det hadde vært min flaks det! Nei, jeg får holde meg i nærheten av sivilisasjonen og mobildekning. 

 

En som koser magen og gleder seg til han kommer ut

Denne uken var jeg på den siste svangerskapskontrollen hos legen og igjen blir jeg skremt av uvitenheten hos (i hvert fall min) fastlegen. Det er veldig kjekt å få sjekket at både hemoglobin, urin, vekt og blodtrykk fortsatt er bra, men da jeg blir ønsket lykke til med fødselen og har en baby i tverrleie/seteleie, da blir jeg skremt. Når fastlegen nå to ganger har skrevet på helsekortet at babyen ligger i tverrleie synes jeg det er rart at vedkommende ikke reagerer. En baby skal ligge med hodet ned så sent i svangerskapet, ellers må man inn til en kontroll og et forsøk på vending, eller i hvert fall få en plan på hva man skal gjøre videre. Jeg ble spurt om jeg hadde spørsmål så jeg kunne jo stilt spørsmål, men etter min opplevelse de to siste gangene tenker jeg at fastlegen uansett ikke kan svare på mine spørsmål, så jeg forholder meg til sykehuset. Jeg er en person som aldri stoler kun på en person og er opptatt av å få så mye informasjon som overhodet mulig innenfor de fleste temaer, noe som medførte at jeg selv ordnet med en second opinion for et par uker siden. Det som skremmer meg er sikkerheten og tryggheten for de som stoler blindt på sin fastlege og ikke vet hvor de skal henvende seg dersom de er usikre. Hadde jeg ikke fått hjelp av en annen jordmor hadde jeg selv kontaktet fødepol for et par uker siden, men hva med dem som ikke tør det eller ikke vet at de kan gjøre det? Jeg forventer ikke at en fastlege skal kunne alt om alle temaer for det kan heller ikke jeg i min jobb, men det som gjør en person god i jobben sin er å vite hva man ikke kan og søke hjelp hos dem som har kunnskapen. Vet ikke jeg hva jeg skal gjøre i min jobb forhører jeg meg med kollegaer, ledelse, Fylkesmannen, Nav, UDI ol. Jeg tar ikke bare en sjanse og ønsker folk lykke til! (U)heldigvis ser jeg i termingrupper på Facebook at det er flere som opplever at de må lære opp fastlegen i å ta symfysemål, finne hjertelyd osv., så jeg vet at jeg ikke er alene med mine følelser og opplevelser. Det er godt vi har jordmødre som kan følge oss opp på en god måte! Det er heller ingen regel uten unntak og jeg har også fått høre om fantastiske fastleger som har god kunnskap om graviditet. Sånn, det var dagens/ukens frustrasjon!


 

De to siste ukene har tankene kvernet. Hva skal jeg velge? Setefødsel eller keisersnitt? Jeg skrev ned alle mine spørsmål som jeg skulle stille på kontrollen på fødepol som var på torsdag og jeg har veid fordeler og ulemper mot hverandre. Jeg føler at jeg velger mellom to onder og uansett hva jeg velger kommer jeg til å "tape". Da er det i hvert fall godt å vite at uavhengig av hva jeg velger, så vil vårt barn komme til verden. På kontrollen fikk jeg beskjed om at bekkenet var stort nok så jeg fikk lov til å føde. I mellomtiden hadde jeg bestemt meg. Jeg forhørte meg med mamma, venninner og kollegaer og landet på at jeg ønsker et keisersnitt. Jeg klarer ikke å se for meg at en fødsel med han i seteleie skal gå bra og siden jeg nå gjennom hele prosessen har overlatt alt til legene for at de kan gjøre jobben sin, så kanskje jeg bare skal gjøre det en siste gang? Legen spør om hvorfor jeg ikke vil føde og jeg sier dette i tillegg til at jeg ikke tør. Jeg er nå livredd for at noe skal gå galt så min lille Mikkel blir født med en eller annen skade, i tillegg til at jeg opplever det som at dersom jeg går for nærme/over termin så kan det føre til keisersnitt da de ikke ønsker å igangsette fødselen og dersom fødselen stopper opp er det lavere terskel for keisersnitt enn ved vanlige fødsler. Derfor tenker jeg at det kan være bedre å planlegge et keisersnitt, at jeg har et tidspunkt å forholde meg til slik at jeg kan være mest mulig uthvilt til han kommer. Skulle ting skje slik at han vil ut før så blir det keisersnitt den dagen i stedet. Det er sikkert ikke alle som er enig med meg i den avgjørelsen, men legen lot meg få bestemme helt selv og stilte ikke spørsmålstegn ved min avgjørelse. Jeg var redd for at jeg kanskje måtte forsvare det, men da ble det bestemt at vi skal ha planlagt keisersnitt. 


Vi fikk beskjed om at vi skulle bli kontaktet om dato for keisersnittet da det ikke var mulig å bestille tid for det da vi var på kontrollen. Jeg hørte ingenting fra sykehuset utover dagen og heller ikke tidlig neste dag. Jeg ringte derfor inn og fikk beskjed om at de sikkert snart ville ta kontakt og dersom jeg ikke hadde hørt noe innen kl 14 skulle jeg ringe tilbake. En times tid senere får jeg sms om en time på svangerskapspol mandag 17.7 og jeg blir veldig usikker på hva det er til. Legen nevnte at vi enten skulle til samtale og undersøkelser med anestesi i forkant eller samme dag som keisersnittet skulle gjennomføres. Derfor ble jeg usikker på om dette bare var samtalen eller begge deler. Jeg og Stuten har tøyset litt med at det kunne jo vært gøy dersom Mikkel kom til verden 17.07.17 siden vi giftet oss 17.06.17, så det var jo lov å håpe på at det betydde at keisersnittet skulle gjennomføres den dagen. Siden jeg ikke hørte noe i løpet av de neste par timene ringte jeg tilbake og fikk vite at den 17.7 skulle vi inn til undersøkelser og at det var satt opp dato for planlagt keisersnitt 25.7. Vi ble litt skuffet da vi hørte at det var så lenge til fordi det var bare fire dager før termin og vi "fryktet" umiddelbart at noe kunne skje før det, slik at det ble hastekeisersnitt. Uansett er ikke det noe vi kan gjøre noe med, så vi får bare vente til da :)

Denne helgen har vi kjøpt inn en pute til Mikkel, sett på den nye Dyrene i Hakkebakkeskogen, vasket og gjort klar dynen hans, satt bilsete i bilen og tatt gipsavstøping av magen min. Så nå er alt klart til at han kommer, selv om vi regner med at vi har god tid, og nå kan vi bare slappe av og gå å glede oss frem til den 25.7.

Kløna 

Selvfølgelig måtte det være noe!

Hvis det var noen som trodde at nå hadde jeg og Stuten endelig flaks da jeg ble gravid i november og min graviditet skulle være som alle andre graviditeter frem til en fødsel, så tok noen feil. Hele svangerskapet har jeg vært i superform og jeg har sagt at da blir nok fødselen et h*****e! De fleste ler og sier "Neida! Det går nok bra!" Så er det sånn da, at jeg kjenner meg og mitt liv best og akkurat nå, så kan det bli et lite h*****e sammenlignet med helt "vanlig" fødsel. Lurer du på hva som skjer? Jo, nå skal du få høre! ;) 

På mandag denne uken var jeg på svangerskapskontroll hos min fastlege, da var jeg 35+5 uker gravid. Jeg har jevnlig gått til jordmor da det var noe hun og jeg ønsket. På mandag merket jeg hvor glad jeg er for at jeg har gått til henne hele denne tiden. Min fastlege tok blodtrykk og vekt, spurte om jeg fortsatt var i jobb (noe han burde vite, siden han ikke har sykmeldt meg og det ikke er noe svangerskapspenger på meg) og så lyttet han til Mikkel sine hjerteslag med et gammeldags trehorn. Så var jeg i følge han ferdig. I følge meg og jordmor var ikke jeg ferdig. Jeg ba han om å sjekke leie til babyen, da Mikkel har ligget på tvers gjennom hele svangerskapet og først de siste ukene skrudd seg nedover. Jordmor har vært tydelig med meg om at hvis han ikke er snudd seg med hodet ned til ca. uke 36 så må det kanskje foretas et vendingsforsøk av han. Så min fastlege sjekker og jeg merker at dette er noe han ikke kan. Jeg tenker at det er helt greit at han ikke kan alt her i verden, for det er andre ting han har hjulpet meg med da jeg virkelig har trengt det, men han henter et ultralydapparat og konstaterer at babyen fortsatt ligger skrått og sier hvor hjertet er. Han sier ingenting om Mikkel ligger med hodet opp eller ned. Jordmor har hatt en teori om at hodet hans har snudd seg ned, så det ligger skrått på min venstre side og rompa ligger rett ved ribbeina på høyre side. Fastlegen min snakker i hvert fall om en ny time og jeg informerer han om at jeg allerede har bestilt en om to uker da det nå er to uker i mellom svangerskapskontrollene. Urinen min var i hvert fall fin da, i tillegg til at blodtrykket fortsatt er bra! 

 36 uker

Jeg har alltid kjent Mikkel sine bevegelser på venstre side og ned mot underlivet. Jeg har alltid vært sikker på at han har ligget med beina på venstre side og jeg har hele tiden sagt at jeg aldri har kjent spark opp mot ribbeina eller generelt oppover. Som den paranoide personen jeg er, så stoler jeg ikke på noen. Etter opplevelsen med alt som skjedde forut for IVF så vil jeg alltid ha en ekstra sjekk av noen andre, for å sikre at jeg har kontroll (i den grad jeg kan ha det) og at det går sånn noenlunde riktig for seg. Jeg tar derfor kontakt med jordmor i bedriftshelsetjenesten som jeg har hatt noen samtaler med gjennom svangerskapet. Hun har fulgt meg opp på jobben med tanke på at jeg har en jobb som til tider kan være svært stressende og belastende, hvor jeg kan oppleve vold og trusler og hun har kommet med tips dersom det har vært noe jeg har hatt behov for. Nå ringer jeg og spør om hun kan kjenne på magen min og ta symfysemålet. For legen tok det målet også, men det gikk så fort og var så lite grundig at jeg har vanskeligheter med å stole på at det ble riktig. Jordmoren blir kjempe glad og sier at jeg kan komme til henne neste dag. 

På tirsdag tar jeg meg en tur til jordmor og hun spør "Er du helt sikker på at det er hodet som ligger skrått nedover, for jeg tror nemlig hodet ligger over ribbeina dine." Jeg sier at jeg ikke er sikker på noen ting og hun sier klart og tydelig at hun skal ringe Fødepol på sykehuset jeg tilhører og få de til å ta en sjekk av meg. Hun ringer og treffer gamle kjente på telefonen og vipps! Jeg får en time på Fødepol på torsdag denne uken. 

Stuten og jeg møter på Fødepol på torsdag. Urinen og blodtrykket er fint og så er det ultralyd av hvordan Mikkel ligger. Det blir konstatert at Mikkel ligger med rompa ned og hodet ved ribbeina mine på høyre side. Jeg tenker at det er fint at jeg er så paranoid og stoler på min egen magefølelse at jeg må involvere mange mennesker før jeg får ordentlige svar. Legen som ser på meg finner at morkaka ligger foran, men dekker ikke hele hodet, slik at det kan være mulig å dytte derfra. Hun sier at hun vil foreta en vending av barnet og sjekker hva som er ledig i kalenderen. Hun henter en overlege som også sjekker hvordan Mikkel ligger med ultralyd og hun er gira på å være med på et forsøk med en vending av Mikkel. Hun sjekker om hun får tak under rompa hans og det gjør hun. Hun sier at magen min er myk og spør om jeg har født før, noe jeg avkrefter. Så får vi time til vendingsforsøk kl 10 neste dag, hvor jeg må være fastende fra midnatt. Alle som kjenner meg vet jo hvor sur jeg kan bli og det er det første Stuten tenker på da vi får beskjed om at jeg ikke kan spise og drikke fra midnatt. I tilfelle det skulle skje noe under vendingen må jeg være fastende med tanke på et eventuelt keisersnitt. Vi får også vite den estimerte vekten til Mikkel, ca. 2700 gram. Da jeg ble født veide jeg 2610 gram. 

I dag var fødebagen pakket og i bilen, for å sikre at Mikkel blir inne litt lenger. Vi er ikke overtroiske, neida! Vi møter kl 10 i dag for vendingsforsøket og i dag er jeg 36+2 uker gravid. Det starter med en måling av CTG. Mikkel er jo en liten luring og det er litt vanskelig å finne hjertelyden, men mor vet best og vi finner den til slutt. Så ligger jeg der med den på og registrerer hans bevegelser ved å trykke på en knapp.

Stuten blir tilbudt sommerjobb, fordi han er flinkere enn både leger og jordmødre til å finne hjertelyden.

Så får jeg veneflon, i tilfelle jeg trenger muskelavslappende til livmora. Inn kommer legen og overlegen som vi møtte i går og de ser på ultralyden hvordan Mikkel ligger i dag. De ser at han har sklidd lenger ned med rompa og de merker at magen min er hardere i dag. Så tar de godt tak under rompa til Mikkel og dytter med svært god kraft rompa hans oppover samtidig som de forsøker å dytte hodet hans nedover. Alle sier at det er ubehagelig og det var det virkelig, men til tider var det ganske så vondt også! Jeg måtte bare lukke øynene og fokusere på å puste, for det var rett og slett litt vanskelig noen ganger.

Jeg fikk så veneflon med muskelavslappende og livmora slappet deretter litt mer av. Da gjorde det ikke like vondt da de dyttet og jeg trengte ikke pustepause, noe som medførte at rompa kom lenger opp og hodet skled nedover. Legene halvveis jubler mens de dytter og så er jo Mikkel vrang som sin mor og sklir tilbake. Etter gjentatte forsøk måtte vi gi opp. Han vil ikke snu seg. 

Så da måtte vi snakke om setefødsel. Vil jeg det må vi ta CT av bekkenet og vil jeg ikke det, så må det avtales et planlagt keisersnitt. Så hva valgte jeg? Jo, CT av bekkenet. For akkurat som min lille Mikkel, er jeg ganske så vrang og sta jeg også ;) Så da ble det bestilt CT og jeg fikk en time om to uker til kontroll på Fødepol. Vi måler en ny runde med CTG, en runde der du hører hjerteslagene avbrutt av kraftige hikk og magen min hopper. Like før kl 1230 får jeg beskjed om at vi kan gå å spise og så komme tilbake om 45 minutter.  

Gleden var stor da jeg fikk en yoghurt under CTG målingen etter vendingsforsøket.

Stuten og jeg spiser lunsj og er tilbake på Føden kl 1315. Ny måling med CTG for å se hvordan han har det etter at jeg har spist og da er han endelig samarbeidsvillig. I over en halvtime ligger han nesten i ro med fine målinger av hjertelyden. Han skjønner at nå er mor og far slitne og vil hjem.

 Siste måling av CTG for i dag.

Vi rusler ut av Føden like etter kl 14 og tar turen til bildediagnostikk for å sjekke om de kan ta CT av bekkenet mitt i dag. Det kan de! Det er gjort i løpet av svært kort tid og så rusler vi ut av sykehuset like før kl 15.

Så nå sitter vi her da. Med en liten gutt i seteleie og enten en setefødsel som vil starte av seg selv eller keisersnitt om tre ukers tid, alt avhengig av om bekkenet mitt er stort nok til å føde han i sete. Som jeg og Stuten alltid sier, vi får se!

Og, selvfølgelig måtte det være noe! For livet til meg og Stuten er aldri kjedelig! ;) 

Kløna

#ivf #icsi #gravid #graviditet #fødsel #setefødsel #familie #personlig #uflaks #ønskebarn #assistertbefruktning #føde #keisersnitt 

Nytt etternavn og høygravid

Det blir ikke så ofte til at jeg blogger, ut i fra arkivet blir det som regel en gang i måneden, mot slutten av hver måned. Så da er det vel på tide med en ny oppdatering på hva som har skjedd i løpet av de siste fire ukene. Nå nærmer det seg med stormskritt at Mikkel skal komme til verden og møte sine spente foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. I dag er jeg 35+4 uker gravid og det er 33 dager igjen til terminen 29.juli. Tenk så fort tiden har gått siden vi fikk vite  at jeg var gravid den 15.november! 

 

 32 uker

 33 uker

 

Siden sist har Mikkel vokst, turnet rundt og sparket i alle mulige retninger. Noen ganger kjenner det nesten ut som om han tar tak i urinrøret mitt og drar til og hele magen bølger ut i fra hans bevegelser. Mikkel er fortsatt like vrang og vanskelig som meg og ligger på tvers. Jordmoren sa at vi skal se det an frem til uke 36 og så må jeg kanskje henvises til sykehuset for vendingsforsøk. Forrige svangerskapskontroll som var 13.juni, kunne det virke som om han var litt mer samarbeidsvillig og i hvert fall har snudd seg litt på skrå. Hikkingen hans merker jeg nede til venstre på magen og rompa kjenner jeg rett over høyre ribbein. Noe som i seg selv kan være ganske irriterende der han ligger utenpå ribbeina og kræsjer i bh-spilen. I morgen er det en ny svangerskapskontroll, for nå er jeg så tett på termin at det er kontroll annenhver uke i stedet for hver fjerde uke. Så da får vi se hva legen sier denne gangen, da min jordmor nå har ferie og ikke er tilbake på jobb før noen dager før termin. Jeg føler i hvert fall at Mikkel ikke har snudd seg noen ting siden forrige kontroll og på onsdag er jeg 36 uker gravid. 

 

 34 uker

 35 uker 

 

Fødebagen kommer nok til å bli pakket for oss alle tre i dag i tilfelle Mikkel finner ut at han snart har lyst til å komme og i tillegg er det mange historier i vennegjengen om de som bare skulle til kontroll og så ble lagt inn på sykehuset. Vil jeg sette i gang fødselen kan jeg jo bare la bagen ligge igjen hjemme, men enn så lenge synes jeg at han kan bli der inne noen uker til så jeg får jobbet ferdig og får litt ferie før vårt nye liv som foreldre starter. Hvis dere har noen gode tips til hva vi bør ha med til sykehuset, kom gjerne med tips!

Nå har jeg igjen bare to uker på jobb før permisjonen starter, kun 10 arbeidsdager igjen! Jeg begynner å glede meg til å få fri, men mest fordi de fleste går ut i ferie i disse tider og det skulle vi vanligvis ha gjort om noen ukers tid også. Samtidig vet jeg at jeg ikke kommer tilbake på jobb etter fire uker ferie, men mange måneder permisjon, noe som er veldig rart å tenke på. Jeg sier ha det til kolleger som går ut i ferie og jeg overfører saker til min vikar. Det fine er at jeg skal tilbake dit igjen og da møter jeg de fine kollegaene mine og familiene igjen. 

Huset begynner å bli klar for Mikkel sin ankomst. Frem til denne helgen var det et rot av babyklær og babyutstyr på barnerommet og vi manglet en del for å bli helt klare. Etter en effektiv helg er nå alt på plass og huset er klart for det nye medlemmet i flokken. Stellekommoden ble skrudd opp på fredag og på lørdag handlet vi inn stellematte, badebalje og "stol" og tripp trapp stol. Vi har arvet en sprinkelseng og lekegrinden settes opp i stua. 

 

Babyklærne er vasket, foruten noen nye klær som ligger til vask. Mikkel fikk nemlig noen nye klær og jeg en god del kluter på torsdag. For på torsdag hadde jeg en ganske fornøyd venninnegjeng, svigermor og mamma som hadde lyktes med å overraske meg med en babyshower.

Det var så koselig å komme på "middag" til svigers og møte (nesten) alle de gode venninnene mine i gangen som roper "Overraskelse!" De disket opp med tapas, kaker og kaffe og utrolig mange fine gaver til oss! Mikkel kommer ikke til å mangle noen ting den første tiden! 

 

Kuleste bleiekaka - BMX sykkel med Stuten sitt nummerskilt på fra han syklet BMX


Så nå tror jeg venninnene mine er lei av å ha hemmeligheter rundt meg, arrangere ting for meg og gi meg gaver og skrive kort. For ikke bare skal Mikkel snart bli født, men jeg har jammen byttet etternavn i løpet av den siste uken også. Mamma må ta seg i det da hun ofte har kalt meg Frøken og nå må bytte til Fru. For nå har jeg og Stuten ring på fingeren og samme etternavn. I min ring står det "Ikke kløn det til" og i Stuten sin står det "Ikke vær en stut". Så da får vi gjøre vårt beste med å ikke kløne det til og tenke oss om to ganger før vi sier eller gjør noe dumt som vi kan angre på. 

 

Buketten min forlover og svigerinne laget til meg

 

Bryllupsdagen var alt vi kunne ønske oss. Dagen gikk som planlagt og i ettertid klarer jeg ikke umiddelbart å se noe jeg ville gjort annerledes for at den skulle bli bedre. Dagen startet med en tur til frisøren med mine to helt nydelige forlovere, mens Stuten var hjemme og tok seg av hunder og gjorde i stand til vielsen. Kl 13 gikk jeg arm i arm med pappa innover i parken rett ved siden av huset vårt til en melodi fra Ringenes Herre og vi sa "ja" foran alle de vi er glade i og som betyr så uendelig mye for oss. Vi hadde en vielse ute gjennom Human-Etisk Forbund og vi kunne ikke vært mer heldige med været! Når man velger å arrangere en vielse ute i Norge vet man aldri hva man får, men da vi våknet 17.juni så vi sola skinne og hørte fuglene kvitre. Godt med litt flaks inni mellom også! Etter vielsen gikk turen videre til fotografering med hunder og forlovere ved Eidet Tømmertunnel, før vi møtte gjestene våre på festlokalet Folkets Hus i Torsnes. Det ble tapas til mat og det ble holdt nydelige taler som viste hvor godt våre venner og familie kjente oss. Stuten holdt en morsom og fin tale til både meg og våre foreldre og det var fint å se en helt ny side av han der han snakket foran så mange mennesker. Vi ble også smidd i hymens lenker av en smed fra Fyresdal, en overraskelse fra Stuten sin familie. Kvelden ble brukt på kaffe, kaker, mingling, dans og for de som kunne: mye god drikke. Vi håper at våre gjester koste seg like mye som vi gjorde og husker denne dagen som en fin dag i deres liv. 

 

 

Morgengaven fra Stuten. Forbokstaven til han og vår (snart) sønn

 

Så nå teller vi ned. I stedet for å telle antall uker jeg er gravid, teller vi antall uker som er igjen. Det er den siste måneden igjen før termin. Måtte det bli en like fin måned som alle måneder siden januar med en kropp som samarbeider uten plager og en forberedelse til kroppen er klar for fødsel. Om ca. en måned er vi tre her i huset som har samme etternavn og vi har et nytt medlem i flokken. 

Kløna

#ivf #icsi #gravid #bryllup #nygift #høygravid #familie #babyshower #ønskebarn #assistertbefruktning #graviditet

Et lite throwback og forberedelser

På Facebook for tre dager siden kom det opp et minne, et minne for ett år siden da jeg skrev blogginnlegget "Når skal dere få barn da?". Jeg har de siste ukene tenkt på at det nå er snart ett år siden vi begynte vår IVF-reise og i dag den 28.mai 2017 er det ett år siden jeg begynte med nesesprayen for første gang. En spray jeg hadde med meg overalt og tok på tog, jobb, hundetrening, hundestevner, hjemme og borte. Jeg tenker tilbake på der vi var for ett år siden, at vi ikke visste om vi noen gang kom til å få barn, at vi ikke visste hvor mange forsøk vi måtte gjennom, at vi ikke visste om vi kunne bruke Stuten sin sæd eller om vi kanskje måtte til Danmark, at vi ikke visste hvor mange tusen kroner vi kom til å bruke for å oppfylle drømmen vår. Det er rart å tenke tilbake til der vi var nå fordi jeg nå vet svarene. Jeg vet at vi kan få barn, at vi denne gangen brukte 2 forsøk på det, at vi kunne bruke Stuten sin sæd og at vi brukte ca 30 000,- på å unnfange lille Mikkel. Siste setningen i innlegget "Når skal dere ha barn da?" var "Jo, vi skal ha barn. Terminen er ____". Jeg husker da jeg skrev det, hvor hjertet og hodet var fylt av håp og tro på at vi en dag skulle lykkes, og de siste ukene har jeg uansett hvor jeg har gått svart venner og kjente at terminen er 29.juli. For ett år siden på denne dag, tok jeg de første sprayene av nesesprayen for å nedregulere hormonene og i morgen er det to måneder igjen til termindato. Det er helt utrolig å tenke på at vi om ca. to måneders tid skal få møte lille Mikkel. Vi har gått fra å ha bekymret oss for om vi noen gang kom til å få barn til nå å bekymre oss for om alt er bra med barnet vårt og bekymre oss for hvordan livet hans vil bli. 

 27 uker

 28 uker

 29 uker

 30 uker

 31 uker

 

I dag er jeg 31+4 uker gravid og det har kommet nye møbler og utstyr i hus. Barnevognen vi bestilte i mars har endelig kommet og stellekommoden fra IKEA er kjøpt inn (selv om den fortsatt står i eskene sine). Sakte, men sikkert, begynner huset å bli klar til Mikkels ankomst.

 Vår Emmaljunga Super Viking i fargen timber

For hvert nye møbel eller utstyr som kommer i hus tar vi hundene med på en forklaringsrunde. Opie har nøye utforsket alt som er og viser stor interesse for hva vi har kjøpt inn. Ayla kan også være med, men er mest interessert dersom det er noe mykt for da har hun lyst til å bruke det. Mikkel kommer til å bli en del av vår flokk og hundene trenger også tid på å forberede seg slik at de ser at det er noe som vil skje, selv om de ikke vet hva det vil bli enda. 

 

 

Mens vi venter på Mikkel ligger vi ikke på latsiden og hviler. Jeg er fortsatt i 100% jobb og kommer forhåpentligvis til å være det helt til jeg går ut i permisjon. De siste ukene har ryggen min begynt å si i fra at den ikke er helt fornøyd dersom jeg sitter mer enn en halvtimes tid rett opp og ned, men så lenge jeg kan veksle mellom å stå, sitte og ligge er jobb og aktiviteter sjeldent noe problem!

 

 

Som vanlig er jeg fortsatt aktiv i rallylydighet med Ayla og vi har også klart å oppnå årets mål i rallyringen - 3 cert slik at Ayla kan bli rallylydighetschampion. Nå mangler vi bare et resultat fra utstillingsringen, så da får vi melde oss på en utstilling her i nærheten snart.

Ellers er vi godt i gang med innspurten på bryllupsforberedelsene, for nå er det bare ca. tre uker igjen! Da vi bestemte at vi skulle gjennomføre bryllupet til tross for at jeg var gravid var vi veldig spente på hvordan formen og størrelsen min kom til å være da det nærmet seg. Heldigvis har vi hatt flaks! Jeg er i kjempe form og synes kjolen bare blir finere etter hvert som magen vokser. Akkurat nå ser det ut som om graviditeten ikke skal være en for stor demper på bryllupsdagen vår <3 

 Mine fantastiske venninner holdt for to uker siden et veldig koselig og personlig utdrikningslag for meg <3 

 

Svangerskapskontrollene blir gjennomført med fire ukers intervaller og hver gang jeg skal dit tenker jeg "Hæ? Er det fire uker siden jeg var her sist? Tiden går så fort!" På forrige kontroll lå Mikkel også på tvers, noe han har gjort hele tiden, med hodet på høyre side og beina på venstre side. Han viser foreløpig ingen interesse over å snu seg nedover, noe som medfører at det er litt vanskelig å ta symfyse mål for å se at han vokser som han skal, men magen vokser i små rykk og han spreller som bare det, så jeg er ikke bekymret for hvordan han har det. Da jeg var i min mors mage lå jeg også på tvers og jeg nektet å snu meg, noe som førte til keisersnitt.

 

 Alkoholfri rosévin og lesing om fødsel og svangerskapet i sola

Så nå går jeg og forbereder meg på både en vaginal fødsel, men også at han kan bli tatt ut med keisersnitt fordi han er like tverr og sta som jeg er. Dette lover jo bra! Jeg som håper at han skal bli like rolig og artig som Stuten og ikke like sta og vanskelig som meg!

Kløna

#IVF #ICSI #ufrivilligbarnløshet #prøverør #gravid #throwback #familie #personlig #graviditet #bryllup #rallylydighet #svangerskap

Tenk at han lå i en skål på Riksen!

Påsken er over og påskeeggene med alt smågodtet er tømt. Jeg er sikker på at jeg har lagt på meg en kilo eller to bare på grunn av alt godteriet vi klarte å få i oss i løpet av denne påsken, så nå må vi stramme inn slik at jeg ikke blir rundere enn nødvendig. Jeg har tross alt et bryllup å tenke på også! Kjolen må jo passe! Så nå får Mikkel masse sunt fett, grønnsaker, frukt, rent kjøtt og alt det gode han har godt av for sin utvikling av kropp og hjerne. Påsken hadde vi tenkt til å tilbringe i skogen med lange turer da det var så mange fine solskinnsdager rett før ferien, men der vi var snødde det så fælt at det ble kun en langtur på ca 6,5km og så måtte vi gå turer hjemme i stedet. 

 Gikk fra dette nydelige været før påsken til...

 ...dette i påskeferien. Var liksom ferdig med snø vi...

Tiden går så fort nå med bryllupsforberedelser, bursdager, helligdager og planlegging av svangerskapspermisjonen. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal tenke om at det kun er ca. 43 arbeidsdager igjen! Det er rart å ha en arbeidshverdag der noe av fokuset er at jeg må komme à jour og få skrevet ned all den tause kunnskapen jeg har opparbeidet meg i løpet av litt over ett år på denne arbeidsplassen, slik at vikaren slipper å bruke mye tid på og lete etter kontakter eller informasjon. Jeg gleder meg til å gå hjemme med Mikkel og oppleve alt som hører til barselstiden, men det blir også trist å være borte fra de fine kollegaene mine ett helt år! Kollegaer som har fulgt hele vår prosess og gleder seg med meg for hver gang magen popper litt mer ut, og snakker med meg om både fødsler, barselstid, navn og er en støtte i hverdagen. De er så fine! <3 

Nå er jeg 26+3 uker gravid og det går mot slutten av det andre trimesteret. Små glimt av panikk over at jeg faktisk må føde for at vi skal møte gutten vår dukker opp, men jeg trøster meg med at jeg ikke kommer til å dø. Jeg har sagt det før at vi er heldige som bor i Norge, og vi har et fantastisk helsevesen som jeg vet at vil ta vare på meg når den tiden kommer. Tanker rundt hvordan det vil bli for hundene at det kommer et nytt medlem i flokken er her, men vi er trygge på at de vil håndtere det godt da de hittil har behandlet meg veldig fint. De tråkker ikke på meg lenger, men hopper over eller koser inntil meg. Tror at de forstår mer enn det vi kan se. 

 24 uker

 25 uker

 26 uker

 

Redebyggingen har begynt med barnevogn som er bestilt og bilsetet er i hus. Vi har landet på hvilken stellekommode vi vil ha og lekegrinden er skrudd sammen og står på barnerommet enn så lenge. Tante har ringt meg og spurt om vi vil låne vuggen alle vi søskenbarna har ligget i, og det vil vi selvfølgelig! Jeg nektet å ligge der, men vi får håpe at Mikkel ikke er like sta og egen som meg og vil ligge der. Strikkingen av klær til høsten og vinteren er også i gang.

  Påskekos med minipavlova, koffeinfri kaffe og fuglemammas omslagsbody til Mikkel

Enn så lenge nyter han tilværelsen og turner rundt i magen jevnt og trutt gjennom dagen. Han takker for maten med en liten dans og det er showtime da jeg skal sove. Vi kan til og med se bevegelsene utenpå magen nå. Hele magen hopper og popper :D 

 

 

Denne uken har jeg vært både hos jordmor og 3D ultralyd. Hos jordmor lå han på tvers og for lite i ro til at hun fikk målt hjertelyden godt nok. Hver gang hun fant hjertelyden kjente jeg en bevegelse i magen og så forsvant lyden. Han lekte katt og mus med jordmor, og vi får håpe at det ikke er et tegn på at han er en liten sta gutt, men heller en moroklump som sin far. På ultralyden fikk vi en bekreftelse på at alt stod bra til og at han nå veier ca 928 gram. Det viser seg at han fortsatt er en gutt da vi tydelig så en pung mellom beina. Mikkel lå akkurat slik som jeg pleier å ligge i senga, med armen foran brystet og ansiktet og gjemte seg. Allikevel fikk vi noen fine bilder, og da jeg bladde gjennom alle bildene og videoene vi fikk med oss hjem kjente jeg klumpen i halsen og tårene i øynene. Tenk at han vokser inni meg og skal komme ut som et lite menneske. Tenk at den lille gutten vår har ligget i en skål i skapet på Rikshospitalet. Tenk at han var gullegget som utviklet seg perfekt og ble satt inn i meg 4.november. Tenk at vi følte at alt håpet var ute i oktober 2015 og nå skal vi få møte vårt lille mirakel om +- 100 dager. Det er bare til å bli rørt og gråte av. I tillegg sa jo mammahjertet mitt at han er den vakreste i hele verden av de barna jeg har sett ultralyd bilde av, og jeg syntes at han var en god blanding av både meg og Stuten. Spørsmålet om han får min families nese eller Stutens nese er foreløpig det store spørsmålet, da den tydelig kom frem til tross for at han gjemte seg godt. 

 

 Flere som synes han ligner på Stuten her? Eller er det bare jeg som synes det?

 Gjett om dette skal opp på veggen i stua. Elsk!

 

Mai nærmer seg og med det håper jeg at varmen snart kan komme. Det ser ut som om det blir nydelig vær her i dag, så jeg håper dere kommer dere ut på tur med venner, familie, hunder, gjør klart hus og hage til våren og sommeren eller bare nyter finværet. Jeg skal i hvert fall utnytte muligheten å komme meg ut i skogen med de to firbeinte bestevennene mine ;)

Kløna

#IVF #ICSI #Ufrivilligbarnløshet #Ønskebarn #Gravid #Graviditet #Ultralyd #Familie #Personlig #Påske #Assistertbefruktning #Mirakel

Uflaks, flaks, babyutstyr og navnedebatt

Det er fem uker siden forrige blogginnlegg, og det er fem uker med gravidoppdateringer som har kommet på instagram. Jeg må nesten dele dem her også, for det er alltid like gøy å se hvor stor babyen er for hver uke som går.

 19 uker

 20 uker

 21 uker

 22 uker

 23 uker

Det har skjedd mye rart her i heimen i løpet av de fem ukene som har gått. Vi har hatt en bil som ikke ville samarbeide, men som nå er reparert, EU-godkjent og vennen vår igjen :) Vi hadde en vond lukt i gangen som jeg holdt på å bli sprø av! Jeg luktet i sko, i hundebagen, treningsvesten til hundetreningen, jakker osv., og endte til slutt med nesa godt inni veggen. Jepp! Der var det lukta kom fra. Inni veggen. Great! Da måtte han pappa snekker trå til og rive opp veggen, og inni der hadde vi den gleden av å finne en liten død rotte. Usj! At gravide har god luktesans er virkelig sant, for Stuten kjente ingen ting før døden reiv i nesa hans! 

 Så sånn gikk det!

Etter mye uflaks kom det også litt flaks! Brått en dag fikk jeg en mail om at jeg hadde vunnet en Voksipose fra Babyverden! Så da ble vi glade og drømte om en liten baby som koste seg inni en myk og varm voksipose til vinteren. I dag kom den i posten, og Ayla var ganske rask med å vise at den hadde hun lyst på. Som alt annet som er mykt og godt.

Barnevognen er bestilt og ventes om ca. 5 ukers tid, og vi har arvet masse klær fra familie. Vi har også fått noen gaver til babyen og jeg synes det er så koselig at venner og familie gleder seg (nesten) like mye som oss til sommeren.

 Gave fra min kusine og forlover

 Gave fra en av mine beste venninner

Rallylydighetssesongen har startet igjen, og vi har oppnådd et nytt cert! Målet om å klare to før jeg går ut i permisjon er redusert til ett, og jeg krysser alt jeg har for at vi skal klare ett til før babyen kommer. Kanskje vi skal ha litt flaks med rallylydigheten i år også? :D 

 Se så fin sløyfe på en fin frøken!

Tiden går fort med jobb, hunder, jakt og bryllupsplanlegging. Invitasjonene blir levert og sendt ut i disse dager og vi begynner å fokusere på de mindre detaljene og ta opp igjen tråden av det vi planla i fjor. Jeg har siden før jul fått litt spørsmål om hvordan planleggingen går, og jeg har som regel svart at jeg ikke har gjort noe mer, men nå begynner det sakte, men sikkert, å bli mer av planleggingen. Gøy å være i gang med det igjen! :) Jeg føler meg så ufattelig heldig som er i så fin form om dagen. Jeg er jo i det andre trimesteret som pleier å være det beste, og det vil jeg absolutt si at det er. Så når alle spør om "Hvordan går det æ?" kan jeg svare at jeg føler meg helt vanlig, akkurat som om jeg ikke er gravid, og jeg er glad for at jeg kan jobbe 100%, holde på med hund og leve akkurat som jeg vil. Jeg savner til og med et glass vin en gang i blant, noe som var helt utenkelig at jeg ville ha for noen uker siden. Kaffe er også tilbake som kos. Nam! 

 

 Endelig var boka her, og den nytes ofte med en kopp (koffeinfri) kaffe

SIden vi fikk vite at vi venter en gutt 24.februar har hjernen kvernet på navn. Hvorfor skal det være så vanskelig? Vi ønsker et norsk navn, og gjerne et norrønt navn. Man hører alltid om par som ikke blir enige om navn, at man har sine favoritter, og bruker lang tid på å finne noe som begge ønsker, derfor er jeg så overrasket over hvor enige jeg og Stuten er. Det er sjeldent vi diskuterer noe generelt, og heller ikke i navnedebatten har vi diskutert noe særlig. Stuten har kommet med et forslag og har jeg ikke likt det har det blitt lagt på is, og vice versa. Noen navn har vi begge vært enige om, og da har vi testet ut hvordan det høres ut sammen med våre og hundenes navn, og sammen med etternavnene våre. Siden vi også skal gifte oss kommer jeg til å skifte navn, og da må alle navnene passe sammen. For en kabal! Enden på navnedebatten ble veldig lett, for vi ville begge ha det samme navnet. Som Stuten og jeg ofte kunne si "Det vokser liksom på meg. Det er det han skal hete." Vi vurderte til og med Solan, selv om vi hadde et smil om munnen da vi snakket om det. Han vil på sin måte også være Solan, men det er ikke det han kommer til å hete. For det han kommer til å hete er ...

Så får vi håpe at han kommer ut og ser ut som en liten Mikkel, og hvis ikke har vi jo noen navn i reserve også. Kanskje fødselen lurer hjernen min og jeg blir så sta som bare jeg kan bli og krever at han skal hete Solan? Vi får vente og se! :P

Nå er jeg 23+2 uker på vei, magen vokser og jeg har kjent spark og liv i magen siden jeg var 20 uker gravid. For en utrolig følelse! Jevnt og trutt gjennom dagen minner han meg på at jeg ikke er alene, om det er i et møte, da jeg skriver referat på kontoret, kjører bil, trener hund, spiser middag eller sover. En aktiv liten krabat som turner rundt i magen. Stuten har også kjent "poppene" utenpå magen, og det er en helt merkelig følelse og opplevelse. Tenk så utrolig heldige vi har vært! 

 Hei magen!

Så får vi se om det blir like lenge til neste oppdatering på bloggen. Enn så lenge får jeg ønske alle en god påske! Håper dere får fine, rolige dager med god mat, venner og familie <3

Kløna

 

Er det en liten Solan inni der?

Det er fire uker siden forrige blogginnlegg, så kan ikke akkurat skryte på meg å være en veldig flink blogger. Jeg tenker liksom at det ikke skjer så mye, og da er det ikke så mye å si, samtidig har det jo skjedd litt siden sist. I løpet av de siste ukene har hundebabyen vår blitt 3 år og mannen i huset blitt 30 år! Vi feiret dem begge på samme dag med en skikkelig fest med alle våre gode venner og flotte familie <3 Og tenk, det er bare 4 måneder igjen til bryllupet vårt som skal feires med enda flere av våre gode venner og hele vår familie. Vi går en fantastisk fin (og litt stressende) tid i møte!

Det er flere som synes mine ukentlige oppdateringer om hvilken størrelse Solan nå har er morsomme, så her er hva h*n har vært like stor som de siste fire ukene:

  15 uker

16 uker

17 uker

18 uker

Da vi fikk brevet med tidspunktet for ultralyden hjem i posten for fire uker siden, føltes det som en evighet til, samtidig som at jeg visste at tiden kom til å gå fort. Formen min er tilbake til normalen og jeg koser meg på jobb i full fart, og kan kjøre tidlig til jobb uten å ha spist frokost, og uten å bli kvalm og bilsyk. Det er rett og slett utrolig deilig! Hundene får trent rallylydighet og vi går turer i skogen. Trenger ikke lenger å ha med niste hvor enn jeg går, og det er en befrielse. Så akkurat nå nytes det at formen er bra og at magen nesten ikke synes enda. Har kun lagt på meg et par kilo og det ser nesten ikke ut som om jeg er gravid. Det har nå kommet en liten bolle nederst på magen, men den er lett å skjule ;) 

Så ble tidspunktet for ultralyden 24.februar da, og jeg skulle være 18+2 uker på vei. Selv om vi har hørt hjertelyden en stund, og den har vært lett å finne, har det vært vanskelig å tro på. Så vi har gledet oss og gruet oss litt til denne dagen. Jeg våknet flere ganger i løpet av natten av at Stuten snorket, og det våkner jeg egentlig ikke av. Så da har jeg nok sovet ganske lett natt til i dag... Bekymringen har gått på om alt kom til å se normalt og bra ut. Om lille Solan hadde to bein, to armer, riktig utviklet hjerte, hjerne og organer. Om lengden var normal, og gud vet hva jeg ikke har tenkt på! Til slutt ønsket vi jo selvfølgelig å vite om det er en Solan, eller en Solana som en annen IVFer har sagt :)

Siden flere av våre venner har spurt meg om hva jeg tror kjønnet er, og noen har også gjettet på hva det kan være, la jeg ut denne statusen på Facebook i dag tidlig:

 

Resultatet ble: 19 på jente, 15 på gutt og veldig mange som generelt synes det er like moro uansett, et mirakel og gleder seg :) 

Vi kom inn i rommet og jeg leverte fra meg helsekortet. Terminen ble satt til 29.juli da de regner det fra innsett av embryo, som var 4.november. Så var det på tide med ultralydundersøkelsen, og jeg må si at det var veldig godt å få utvendig ultralyd for en gangs skyld! Det var jammen på tide! Vi fikk se hodet og målene var helt normale. Hjertet var riktig utviklet og vi så det klart og tydelig slå. Vi så to føtter, to bein, to armer - hvorav den ene lå over ansiktet. Ungen beveget seg (og det skyltes nok den gode wienerpølse og potetmos maten jeg og Stuten delte kort tid før vi gikk inn til UL), og strakk på seg. Lårbeinet ble målt og jeg var så opptatt av å følge med på alt hun gjorde at jeg ikke tenkte å se etter hvilket kjønn babyen har. Så sier hun "Ja, da har jeg sett alt jeg vil se", og vi svarte "Men det har ikke vi". "Åh, så dere det ikke?" Nei, det gjorde vi ikke. Så da viser hun oss lårbeinet igjen og mellom to bein ser vi det klart og tydelig. En pung og en penis. Så Solan er en Solan, men han skal IKKE hete Solan. Selv om min kjære far og flere av våre venner sier at han kommer til å bli kalt Solan. Stuten ble jo såklart kjempe fornøyd og gleder seg til å ta han med på jakt, BMX og alt sprell, mens jeg begynte umiddelbart å tenke på navn. For jeg hadde kun jentenavn klart. Jaja, alle gode forslag tas i mot med takk! Så lenge det er litt norrønt og gammelt ;) 

Etter en tur på sykehuset fikk tispen vår vaksine og en helsesjekk før rallylydighetssesongen starter i morgen. Deretter var det rett hjem og feire, og hva feiret vi med? Jo, medisterkaker! Må jo legge til rette for at det blir favorittmaten til guttungen vår også ;)

 Nam!!!

Så da vet dere det. Det kommer en liten gutt inn i familien i slutten av juli <3 

Kløna

"Laboratoriebarn" vs. ønsket barn

Nå er det en evighet siden sist jeg skrev noe i bloggen. 13.desember for å være eksakt. Da var vi overlykkelige over at jeg var gravid og vi hadde vært på ultralyd. Nå ca 5 uker senere er jeg heldigvis fortsatt gravid, og jeg er 14+2 uker på vei. Julen kom og gikk med kvalme, god julemat, stusselige julefrokoster, tid med familie og masse gaver. På julaften koste jeg meg med julemiddagen, og det var den første middagen på et par uker som jeg syntes var god. Selv om min mor var så heldig å slippe unna med kvalmen, var ikke jeg like heldig. Allikevel har jeg ikke vært så dårlig som mange andre jeg kjenner, men jeg måtte jobbe halve dager og kom tuslende inn på kontoret da kollegaene var ferdig med lunsjen. Det å spise lunsj på jobb var til tider ganske ille, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg bare måtte gå og sette meg på gulvet på do just in case. Jeg kan heldigvis telle på en hånd hvor mange ganger jeg kastet opp, og det var alltid da jeg satt med et måltid. Sta som jeg er spiste jeg opp maten min kort tid etter at det hadde kommet opp igjen og blitt spylt ned. Den som gir seg er jo en dritt!

 

 10 uker

11 uker

 

Til jul fikk vi så mye av det vi ønsket oss, og Solan fikk sin første bamse! <3 Den var gigantisk, så den kan Solan kose med i mange år. Nyttårsaften ble tilbrakt med hundene og svigerforeldrene, med ro og koselige samtaler. Stuten kunne ta seg en øl eller flere til alle måltider, og rødvinen min holdt jeg meg langt unna. Rart og gledelig på samme tid. Favoritthøytiden min ble overskygget av kvalmen, men tanken på at neste år har vi forhåpentligvis en gutt eller jente på 5 måneder som feirer med oss gledet meg stort!

 

 12 uker

 13 uker

 

Siden forrige innlegg har Solan vokst og utviklet seg. Vi har lånt en doppler av en venninne og vi hørte Solan sine hjerteslag for første gang 15.januar. Etter det har vi funnet hjerteslagene hver gang vi har forsøkt (kun et par ganger) og mine foreldre har også fått høre den raske pulsen h*ns. Et stort øyeblikk som jeg bare måtte dele med de to som betyr alt for meg. Nå teller vi ned til ultralyden som er i slutten av februar, og vi er veldig spente på hva Solan viser seg å være. Er det en gutt, eller er det en jente? Noen gjetter på at det er jente, og noen sier at det må jo bli en gutt siden vi har kalt h*n for Solan hele denne tiden. Tenk hvis Solan viser seg å være jente? Dersom det er gutt får vi en jobb å gjøre med å finne navn til han, for Solan kommer det ikke til å bli, selv om noen har trodd at babyen vår skal hete Solan. Hva tror dere at det viser seg å være?

 

 14 uker 

 

Gjennom julen fulgte jeg Ønskemammas adventskalender, og kjente meg godt igjen i hennes bekymringer og gleder. Jeg har ikke merket noe unormalt, og jeg føler meg heldigvis i ganske så fin form. Etter at kvalmen endelig ga seg, fikk jeg derimot omgangssyken, men den gikk over etter noen dager den også. Nå er jeg tilbake i full jobb, aktiviteter med hundene, begynt så smått å lage litt middager, og forsøker å komme i gang med jevnlig crossfit trening. Har hatt noen økter, og kroppen er så svak atte hjelp! Det er tydelig at kroppen har vært gjennom litt slit, og at den bruker tid på å hente seg inn igjen. Igjen, den som gir seg er en dritt!

 

  Endelig trening, og viktig å matche!

 

Tiden mot sommeren og bryllupet vårt begynner å gå ganske så fort! Venner og familie lurer på om vi har planlagt noe mer, og når jeg svarer nei kjenner jeg at jeg blir ganske så stressa! Den siste uken har vi derimot fått telefon fra vigsleren vår som virker som en utrolig koselig dame, og vi har snart vårt første møte hvor vi skal bli kjent. Gifteringene er bestilt og har kommet i hus, og kjolen har jeg nesten landet på. Frykten for at jeg på selve bryllupsdagen må gå rundt i et laken med bånd rundt kroppen mellom puppene og magen er selvfølgelig til stede! Håper bare at det ikke blir altfor ille! Uansett skal vi jobbe hardt for at gjestene våre får en fin dag, og at vi får en dag vi alltid vil huske <3

Apropos venner. Vi var på en innflytningsfest for et par uker siden, og jeg må bare si WOW! For en gjeng med flotte folk vi har i livet vårt! Vi kunne ikke drømt om en finere vennegjeng! Gode klemmer, støttende ord, glede over at vi lyktes, stryk på magen min og omsorg for oss er bare noen av stikkordene. Gutter som vanligvis driver drikkepress var nå tydelige på at alkohol skulle jeg holde meg langt unna, og de spurte om jeg koste meg eller om de bråkte for mye. De som vanligvis er menn av få ord hadde både lest blogg og sa flere ganger hvor glade de var på våre vegne. Det er godt at hormonene ikke er over styr enda, for ellers tror jeg at jeg hadde stortutet gjennom hele kvelden! For det er virkelig noe av det mest rørende jeg har opplevd i hele mitt liv. <3 Så jeg må nok finne en god vannfast maskara til bryllupet, slik at jeg ikke går rundt som Batman (som Stuten kaller meg når jeg tar av sminken).

 Jeg <3 dere!

 

Jeg nevnte kort at jeg leste Ønskemammas adventskalender, og jeg er innom der en gang i blant fortsatt. I dag da jeg var innom så jeg noe som provoserte meg så vanvittig! Jeg er født med et godt temperament, noe som kjennetegner de fleste med samme etternavn som meg, og jeg er ikke kjent for å holde munn. Derfor måtte jeg skrive et facebookinnlegg på bakgrunn av hva jeg leste i bloggen. Her er kronikken som både jeg og Ønskemamma har reagert på: http://www.agderposten.no/meninger/kronikker/laboratoriebarn-vil-grate-pa-tore-pa-sporet-1.1614190

Her er en kopi av mitt facebookinnlegg:

Er det helt feil av meg å reagere kraftig på dette?

Vi har "kjøpt" et barn, greit det var ikke gjennom eggdonasjon, men hadde det vært noe galt med meg eller mine egg, hadde vi i Norge ikke fått barn. Vi var såpass "heldige" at det var mannen det var noe "galt" med, slik at dersom vi ikke hadde lyktes med hans spermier, kunne vi brukt sæddonor. Barnet vårt kunne da fortsatt sittet på Tore på sporet og grått, og jammen har vi uansett et såkalt "laboratoriebarn". Jeg er enig... med det Ønskemamma skriver i sin blogg, barn er barn, hvorfor skal man stigmatisere dem ut i fra hvordan de ble unnfanget? Skal vårt barn vokse opp under termen "Laboratoriebarn"?

Videre lurer jeg på hva som menes med "(...)færre familiemedlemmer som kan se om barnet har det bra"? Så enslige er automatisk helt alene i verden? Enslige har ikke foreldre, søsken, andre familiemedlemmer og venner som kan være støttespillere? Ja, det vil være tøffere, men it still takes a village to raise a child!

Kronikkforfatteren skriver også at man ikke velger bort en partner som ikke egner seg, og dermed ikke forebygger at barnet får det vanskelig i oppveksten. Det er vel ganske kjent at det er en del kvinner ute i verden som får barn med feil mann, eller som generelt er en dårlig match? Som barnevernsarbeider ser jeg at det finnes alle mulige typer familier, og det er mange barn som har det vanskelig i oppveksten, og noen skulle sikkert bare vært en "flekk på lakenet". Våre "laboratoriebarn" er i hvert fall høyt ønsket! Vi har spart penger, gått gjennom hormonhelvete, vært fulle av blåmerker etter sprøytestikk, følt at vi har lagt igjen verdigheten hjemme den dagen vi startet prosessen og vi har vært i en berg og dalbane av følelser. Vi kan med sikkerhet si at våre barn (for det er kun barn!) er ønsket av hele vårt hjerte, og jeg vet at man kan stå i mye dritt for å oppleve gleden av å være foreldre og se vårt barn vokse opp.

Mannen vil uansett aldri bli overflødig. Disse enslige kvinnene som bruker sæddonor eller dobbeltdonor har ofte forsøkt i mange år å finne en mann å leve livet med. De har ikke funnet den mannen og klokka går. Selv om de får barn alene vil mannen fortsatt ha en viktig rolle i barnets liv. Mannen har andre holdninger til livet og andre egenskaper som alle barn har nytte av og det er viktig å bli kjent med. De enslige må bare tenke utenfor boksen for å gi barnet sitt rollemodeller.

Jeg sier ikke at det ikke er mange etiske dilemmaer med eggdonasjon, men så tenker jeg; hvorfor skille mellom mann og kvinne, og hvorfor er ikke enslige like gode foreldre som par?

Det skremmer meg, gjør meg trist og oppgitt, at det finnes mennesker der ute som ikke forstår hvordan det kan være for de som faktisk har dette som sin hverdag. At den største drømmen man har i livet er så uoppnåelig. Den siste tiden har det vært mye fokus på eggdonasjon i media, og jeg må ærlig innrømme at det er et vanskelig dilemma. Jeg vet hvor jeg står, men jeg forstår godt motpartens argumenter. Det som gjør meg trist er når man ikke kan se menneskene i det. Som barnevernspedagog er jeg opptatt av mennesket, jeg ser menneskene som flykter fra land det er krig i, og jeg ser barn som vokser opp og står i en lojalitetskonflikt til foreldre som ikke gir de trygghet og god nok omsorg. Jeg forstår at Ingelinn Lossius-Skeie setter det helt på spissen for å få frem poengene sine, men det gjør meg likevel trist og provosert. Det blir veldig spennende å se hva avgjørelsen blir med tanke på eggdonasjonsdebatten.

 

 

Den siste tiden har det også vært mange kjente bloggere som har stått frem og snakket åpent om sine infertilitetsproblemer, og det gjør meg godt at det er et fokus på det. Jeg er nok ekstra mottakelig og ser nesten etter det fordi vi har vært der selv, men når jeg begynte å Google dette temaet i hjel i starten av 2016 fant jeg ingenting. Jeg visste ikke hva vi skulle gå til, og jeg følte meg usikker. Det var årsaken til at jeg startet å blogge, for å fronte dette vanskelige temaet som er tabu. 11.januar 2016 var vi på Rikshospitalet for vår første undersøkelse og samtale. 11.januar 2017 var dagen jeg rundet 12 uker som gravid, og var over den første kneika. Jeg har alltid trodd på skjebnen og at ingenting er tilfeldig. I starten da vi fikk vite at vi ikke kunne få barn på naturlig vis, syntes jeg alt var urettferdig og håpløst. Nå ett år senere tenker jeg at jeg er glad vi fikk dette. Ja, det har vært dritt. Ja, det har vært dyrt. Ja, det har vært slitsomt og trist og rett og slett skikkelig håpløst noen ganger. Men vi fikk det til! Du får ikke mer enn du kan tåle, og jeg har nok en gang bevist for meg selv og omverdenen hvor sterk jeg kan være. Jeg er stolt av meg selv, og jeg er stolt av Stuten og meg som par for at vi har vært sammen og ikke tenkt et vondt ord om hverandre. Det var en grunn til at vi fikk dette slengt i ansiktet. Det var for at vi skulle være helt sikre på at vi hører sammen, at vi skulle komme enda nærmere familie, venner og kollegaer, og ha muligheten til å bli kjent med så mange fine mennesker som er i samme situasjon som oss. Dette var ikke noe jeg ønsket for oss, men det er virkelig noe jeg ikke ville vært foruten <3

Og en ting er helt sikkert, Solan er høyt ønsket og høyt elsket allerede. Både av sine foreldre, hundesøsken, besteforeldre, oldeforeldre, tanter, onkler, filletanter og filleonkler.

Kløna

Et julemirakel

Nå har det gått fire uker siden den gode nyheten om at jeg var gravid. Den første uken hadde vi vanskelig for å tro det, og jeg tok flere graviditetstester for at vi kunne se det igjen og igjen, og la det synke inn. Jeg levde som normalt og dro på julebord med jobben, eneste jeg merket var at jeg ble raskere sliten og når jeg ble sliten, var jeg så sliten at jeg følte meg svimmel. Dagen etter julebordet våknet jeg og følte meg fyllesyk, til tross for at jeg ikke drakk en dråpe alkohol. Sliten, uggen, og småkvalm. Det var starten på svangerskapskvalmen. Siden da har jeg vært småkvalm jevnt over hele tiden, men jeg skal virkelig ikke klage! Vi ønsket oss barn, og dette er en del av pakka. Ingen morsom pakke som jeg nyter akkurat, men jeg vet at alternativet er så mye verre. Jeg undrer meg også over om folk der ute tenker at jeg bare skal være glad til for at jeg fikk det som jeg ville, og dermed ikke kunne synes at det er tungt og slitsomt, eller om jeg på lik linje med andre gravide som lykkes på den naturlige måten, har "lov" til å synes at det er skikkelig dritt noen dager? Enn så lenge synes jeg ikke så veldig synd på meg selv, men jeg synes det er frustrerende å ikke gjøre de tingene jeg liker så godt. Å bli liggende så mange timer om dagen på sofaen fordi kvalmen er uforutsigbar og kommer plutselig bølgende over meg. Det å kjøre bil til jobb har aldri vært noe problem for meg, uansett om lengden er 30 min eller 2 timer. Nå virker det som om jeg blir bilsyk selv da jeg kjører, og 45 min i bil kan være et mareritt. Å spise jevnt og trutt gjennom hele dagen er det eneste som fungerer, men man kan virkelig bli lei av salte kjeks og klementiner, selv om det er det eneste som frister! I kjøleskapet står det en mugge med ingefær og sitronvann som jeg drikker om morgenen, og jeg innbiller meg at den hjelper. Ingefær har i hvert fall hjulpet meg tidligere ved magesmerter, så det hjelper kanskje bittelitt nå også. Matvraket har gått fra å spise alt og altfor mye, til nå å spise det som frister den dagen. Gleder meg til det går over og jeg kan kose meg på kjøkkenet igjen :)

 

 

Vi er godt inni adventstiden, og jeg synes det er den beste tiden på hele året. Jeg er så heldig at jeg har en stor familie rundt meg med mange tradisjoner og venner som er der for meg. Julen går som regel altfor fort, og på den ene siden vil jeg at den skal snegle seg avgårde, samtidig som jeg vil at den skal gå fort slik at vi kan komme oss over 12 ukers kneika. Bekymringer for om det er noe galt med lille Solan (vi kaller h*n fortsatt for det) har jeg lite av. Jeg har ikke hatt noen blødninger eller smerter, og er utrolig glad for det! Allikevel har jeg vært bekymret før den første ultralyden om det er noe liv inni der, om det er en liten reke med et hjerte som banker. Da vi fikk vite resultatet på blodprøven følte vi at de fire ukene frem til ultralyden var en evighet, men heldigvis har jeg en morsom app på telefonen som viser størrelsen på Solan uke for uke, så vi har hatt noe morsomt å følge med på. Og svooosj! Så var det 13.desember, Luciadagen og tid for ultralyd.

 

 

Uke 6

Uke 7

 

Å sitte på venterommet med en følelse av glede og en tanke om at vi endelig lyktes, og samtidig en frykt om at det er tomt i livmora eller et manglende hjerte, medførte et raskt bankende hjerte og ukonsentrasjon fra min side. Vi ble endelig ropt inn og legen som skulle undersøke meg var den samme som tok ut eggene 2.november. Hun spurte om hvordan formen var, om jeg har hatt blødning og om puppene var ømme. Ikke la meg starte med puppene! Fy søren så vonde de kan være! Jeg som elsker å sove på magen med ansiktet ned i puta og beina til værs, våkner nå hver gang jeg snur meg fordi de blir most. Da våkner i hvert fall ikke Stuten av meg og ler og tar flere bilder av magesovingen min ;) 

Siden det er såpass tidlig enda, jeg er kun 7+6 uker på vei, var det innvendig ultralyd. Jeg var så spent på om det var tomt eller om det var noe der, og ble utrolig glad og lettet da vi så den lille dinosaurusen og et pulserende hjerte på skjermen. Tenk at vi har vært så tilstede i hele Solans utvikling! Svangerskapet kan jo bli veldig langt siden vi har hatt fokus på det flere måneder før befruktningen fant sted, men det er utrolig mye vi har lært og som er interessant i skapelsen av et menneske. 

 

 

Vårt første bilde av Solan :D Hodet ser du til venstre på den lille reken, og den er 1,5cm lang fra hode til rumpe

 

Nå er vår tid på Rikshospitalet over (håper jeg!) i denne omgang. Vi har møtt så mange dyktige leger og sykepleiere, som er fantastiske medmennesker som står der sammen med deg i med- og motgang. Jeg har blitt spurt av andre i samme situasjon om vi anbefaler Riksen, og spørsmål om hvorfor vi valgte der. Vi valgte det ikke, det var det gynekologen min som gjorde, men jeg er veldig glad for at vi var der. Jeg kunne ikke følt meg tryggere og mer ivaretatt! Vi var også så heldige å møte sykepleieren som har fulgt oss siden første egguttak, og det var helt utrolig å kunne si at jeg er gravid og få en god bamseklem. Du vet hvem du er, og vi er utrolig glade og heldige over å møte deg! <3

Den 14.desember bikker vi 8 uker og er på vei inn i vår tredje måned

 

Så nå teller vi ned de neste 11 dagene til julaften, så nyttårsaften, og deretter midten av januar for å komme over i 2.trimester. Vi har troen på at dette skal gå hele veien, og at dette er den beste julegaven vi får i år. Vårt lille julemirakel.

 

Kløna

 

 

#IVF #ICSI #Ufrivilligbarnløs #Assistertbefruktning #Prøverør #Ønskebarn #Rikshospitalet #Familiedrøm #Gravid #Graviditet #Familie #Svangerskap

 

 

 

En uke som gravid og tanker om infertilitet

Nå har det gått en uke siden vi fikk prøveresultatet, og nyheten om at vi endelig lyktes med en positiv test. Siden da er flere graviditetstester tatt og alle har bekreftet den gode nyheten. Vi synes det er vanskelig å tro på det, så vi trenger noen tester som viser oss at dette ikke er en drøm. Jeg svinger mellom å ha tro på at dette skal gå fint helt til siste slutt, og frykten for at noe skal gå galt. Vi har bestemt oss for å nyte livet og ikke bekymre oss for alt som kan gå galt. Dette er første gang noensinne at jeg er gravid, og jeg ønsker ikke å ødelegge denne tiden med å bekymre meg for å gå på do, kjenne smerter i magen og få drømmen knust. Vi nyter dagene og tøyser med navn og drømmer om barnevognen vi skal kjøpe. I går gikk vi i en barnebutikk, og det var helt uvirkelig å gå der inne og faktisk ha en god grunn til det. En egen drøm, og ikke fordi vi skal kjøpe gave til venner og familie som venter eller har fått barn. Denne gangen er det vår tur!

Uansett hvor vi går møter vi mennesker som kjenner vår historie. Det er trygt og godt å vite at alle rundt oss vet. De vet hva vi har opplevd, og de spør ikke om vår historie. De støtter oss, sender gode tanker og gir varme klemmer. Å se alle de vi bryr oss om i hverdagen smile og gratulere oss, og virkelig mene det, er helt fantastisk!

 Tenk å ha så gode venner som allerede gir oppmerksomhet til babyen!

 

Jeg og Stuten har i denne prosessen klart å holde motet oppe og parforholdet intakt. Vi har aldri kranglet om årsaken til barnløsheten, og vi har aldri vært negative til hverandre underveis. Vi har vist forståelse for hverandre og vært tydelige på at vi ønsker å tilbringe resten av våre liv sammen med eller uten biologiske barn. Derfor bestemte vi oss for å gifte oss neste år, for å synliggjøre at dette ikke tar knekken på oss og samboerskapet. Det vi allikevel vet og har lest om, er alle de parene som krangler eller i verste fall går fra hverandre i en slik prosess. Foreningen Ønskebarn delte en link til en survey der det stod at 70 % av parene som har fertilitetsproblemer opplever en negativ effekt på parforholdet, og 75 % oppgir manglende støtte på arbeidsplassen. http://fertilitynetworkuk.org/survey-on-the-impact-of-fertility-problems/ Igjen må jeg bare være uendelig takknemlig for all den støtten vi får på jobbene våre og hvor godt vi har klart å ta vare på hverandre.

Ønskebarn delte også en artikkel på fem krangler man kanskje kan ha i en prøverørsprosess, når man egentlig bare skal ta vare på hverandre <3 https://www.romper.com/p/5-fights-you-might-have-during-fertility-treatment-when-you-should-be-extra-kind-22674 Det er fem helt naturlige temaer å tenke på og diskutere i en slik prosess. Vi har snakket om flere av dem, for det er viktig å snakke om hvor mye penger man er villig til å betale for å få et barn og hvor lenge man orker å holde på. Før vi gikk i gang med ICSI snakket vi om hva vi ønsket, hvor langt vi kunne gå, og vi satte opp noen grenser. Vi lagde plan A, plan B og plan C. Vi visste på forhånd hva vi i utgangspunktet ønsket, og foreløpig har vi klart oss med plan A. Vi snakket om vi ønsket å være åpne, eller om vi ville holde det for oss selv. Jeg er en person som har få eller ingen hemmeligheter for venner og familie, og derfor ble det naturlig å dele det med dem. At vi landet på å skrive en blogg om det i tillegg handler om tabuet rundt infertilitet og hvor lite informasjon det er å finne for oss som gjennomgår dette.  Det er viktig at man i forholdet snakker om det, og noen ganger må man også inngå noen kompromisser. Det kan nok også være lurt å snakke om det før man begynner, for underveis kan man bli så farget av både positive og negative resultater, og hva legene og hormonene forteller deg, slik at sunn fornuft forsvinner. Det er dyrt, og et sted må grensen gå. Er man villig til å bruke opp alle sparepengene sine, jobbe mye overtid for å ha råd til enda et forsøk, ta opp forbrukslån osv.? Er man villig til å miste kontroll over egen økonomi fordi drømmen om et ønskebarn er så stor? Jeg har aldri lagt noe skyld på Stuten og årsaken til at vi har vært gjennom dette. Hva skulle jeg oppnådd med det? "Du må endre deg og genene dine!" Det kommer jeg og vi ingen vei med. Han er ikke skyld i dette, og har ikke kunnet gjøre noe for å endre på det. Mine følelser for han er like store uavhengig av om vi har fått barn på første forsøk eller har prøvd ICSI. Flere av hans venner har rost meg for å være tøff og bli værende med han, at det er andre som ville ha gått. Hvorfor skulle jeg gå? Er man så overflatisk at man bare kan skru av følelsene sine og gå videre? Det handler jo ikke bare om at jeg har en kjæreste. Han er "pappa" til voffsene mine, vi har hus og bil sammen, jeg har fått en nydelig familie nummer to som jeg ser på som min egen. Jeg kan ikke bare forlate det. Jeg ønsker ikke å forlate det. Det er livet mitt, og han er mannen i mitt liv. For meg har det aldri vært noe alternativ å tenke noe annet, og jeg har heller aldri tenkt at det er "hans skyld". Ingen har skyld i infertilitet. Ingen ønsker dette. Ta vare på hverandre, kjæresten/samboeren/ektefellen er det kjæreste du har. Det er og bør være din beste venn som du kan snakke med om alt. Snakk om prosessen og utfordringene og sammen finn styrke til å komme videre. For det er virkelig verdt det! <3

 

 Ja, vi kaller h*n Solan, rett og slett fordi vi synes det er nydelig og det er ikke lenge siden vi så den siste Flåklypa filmen ;)

 

Kløna (5+0 uker gravid)

#IVF #ICSI #ufrivilligbarnløs #ønskebarn #infertilitet #assistertbefruktning #drømmenomåblienfamilie #gravid #mamma

Kvinnelig intuisjon?

Det har vært stille i "The Two Week Wait", da det ikke er så mye å si eller oppdatere noen på. Hverdagen har kommet og gått, bestående av babykos, hundetrening, jobb, venner og familie. Frem til denne helgen har jeg vært rolig og ikke bekymret meg noe særlig for resultatet. Det er ingenting jeg kunne gjort for å påvirke det, selv om jeg allikevel har gjort det jeg kan. Vitaminer - check, crinone - check og til og med prøvd babyklister - check. Etter et innlegg her på bloggen tok en dame kontakt med meg og anbefalte det. Så bestilte det fra Danmark, for vi kunne jo like så godt prøve! 

 

Tankene om resultatet kom mot slutten av helgen. Da ble jeg kjempe redd. Jeg ville ikke vite resultatet. Jeg ville leve i boblen "PUPO" og ikke se den sprekke. Jeg ville ikke vite... Men visste at jeg måtte. På skjemaet fra Riksen står det at "blodprøven tas under alle omstendigheter". Så jeg måtte. På vei inn til Riksen klarte jeg ikke fokusere på Podcast så jeg satte i stedet på lystig dansemusikk. Jeg satt og så for meg hvordan jeg ville reagere ved dårlige nyheter, altså gråte, grave meg ned i sofaen og synes synd på meg selv. Allikevel klarte jeg ikke se at det skulle være noe jeg ville gjøre i dag. Jeg satt også og drømte om å ringe Stuten og fortelle at vi lyktes, og tenkte på ulike scenarioer for hvordan jeg ville fortelle han det dersom vi lyktes. Allikevel klarte jeg ikke se for meg at det skulle skje. Altså satt jeg der helt ambivalent og redd. Jeg fikk tårer i øynene og ba meg selv om å ta meg sammen! 

Blodprøven ble tatt og jeg gikk ut i det dystre og tunge høstværet. Tilbake på jobb var det god stemning i lunsjen og jeg har ikke ledd så mye på lenge. Jeg var helt avslappet og tenkte at dette går fint. Klokken ble 12 og jeg satt meg i bilen og kjørte hjem. Prøvde å høre på musikk, men ble for rastløs og satte på podcast. Vel hjemme fikk hundene sine fortjente oppmerksomhet før en kopp te og boka ble med meg i sofaen. Riksen ble ringt og så var det bare å vente. Vente på å vite hva vi skal vente på nå. Vente på et nytt forsøk, eller vente på å komme over 12 ukers kneika? Jeg har sagt til flere av mine venner og familie at med tanke på min uflaks vil det også være uflaks å lykkes denne gangen. Det betyr nemlig at jeg kan være 8 måneder gravid da jeg gifter meg. Familien min gjør narr og sier at jeg skal gifte meg i telt, og klarer jeg ikke gå skal de trille meg. Jeg ler med for det er virkelig noe jeg kunne sett for meg. Typisk min flaks!

Riksen ringer tilbake og jeg oppgir navn og fødselsnummer. Stillhet i andre enden. Helt til sykepleieren utbryter "GRATULERER! Du er gravid!" Nå er jeg altså 4 uker gravid og skal på ultralyd da jeg er 8 uker gravid. Magefølelsen min har sagt flere ganger i dag at vi lyktes, og jammen hadde den ikke rett. Forrige forsøk gråt jeg nesten fra blodprøven ble tatt fordi jeg visste at det ikke gikk. Denne gangen har jeg ledd, kost meg med fantastiske kollegaer, og gledet meg til å vite resultatet. Nå håper jeg med hele mitt hjerte at vårt perfekte embryo vokser og blir på sin plass i lang tid fremover. Kanskje blir jeg kvalm til jul allikevel?

Igjen må jeg si en millioner takk til våre venner, familie, kollegaer, kjente og ukjente! Takk for at dere er med på vår reise. Den er langt fra over, men forhåpentligvis i riktig retning. Jeg hadde ALDRI klart dette uten dere. Vi valgte å være åpne, og det er det beste valget vi har gjort. Nå akkurat ett år etter innsendt henvisning til Riksen sitter jeg her med et embryo inni meg, og jeg har jobbet, trent hund, vært sosial og hatt det bra. Det er takket være alle de menneskene vi omgås til vanlig. Tusen takk!!! Jeg gråt en skvett i bilen på vei hjem fra Riksen, og det var rett og slett på grunn av alle lykke til - meldinger, snaper og kommentarer på Instagram. Håper dere fortsetter å følge vår ferd, og heier på at lille embryo blir der en god stund til. 

En body som jeg kjøpte for litt over 3 år siden har ligget gjemt i skapet. Vi må nok skaffe en ny når den tid eventuelt kommer, for dette er jo ikke sant. Mum + Dad + Science = Me, tror jeg heller vi sier ;)

Kløna

"Kuleste trusa jeg har sett her!"

På halvt års dagen min den 2.november satt  jeg igjen i stolen med beina spredt og tappet livmoren for egg. Tidligere på dagen hadde jeg duppet av i bilen på vei til Rikshospitalet, og tatt smertestillende og beroligende tabletter. Denne gangen var det et rolig samboerpar som ble ledet inn på hvilerommet og videre inn i behandlingsrommet. Vi visste hva som kom, og vi hadde ikke allverdens forventninger da vi hadde friskt i minne at det var kun to synlige eggposer et par dager tidligere.

Vanlig prosedyre er at kvinnen kler av seg nedentil og setter seg i stolen med spredte bein. Mens jeg ligger der og legen setter bedøvelsesmiddelet sier hun som skal se over eggene at det var "den kuleste trusa jeg har sett her inne!", en "Supermanntruse!" Vi forklarer at sist gang var det Batman, men det fungerte ikke, så da prøver vi supermann denne gangen. Viktig å ha sine superhelter i denne prosessen ;)

Det viser seg å være fire modne eggposer på høyresiden, og to små på venstresiden. Begge sider tappes uansett og det viser seg å være seks egg. Seks egg! Bedre enn to i hvert fall. Denne gangen blir det ingen blødning og formen blir derfor bedre og vi kan dra hjem tidligere. Vi snakker med sykepleieren som var med oss forrige gang som fortalte at hun hadde lest bloggen og tenkte "Å nei", og jeg blir helt varm innvendig. Vi møter så mange fine folk på denne reisen, og det jobber så mange herlige mennesker på kvinneklinikken på Rikshospitalet. Jeg og Stuten snakker om det på vei ned de tre etasjene og bort til Sykehusapoteket. Vi snakker også om at vi nå lett ser hvem som er der i samme ærend som oss. Det er alltid noen par hvor mannen forsvinner, for så å komme tilbake og deretter sitter de sammen og venter på at tablettene skal virke. Det er trist og samtidig veldig godt å vite at det er flere som er i samme situasjon som oss. Må alles største drøm gå i oppfyllelse <3

Dagen etter ringer det fra IVF-klinikken mellom klokken 09 og 10. De kan fortelle at av de seks eggene ble fire mikroinjisert, og kun ett ble befruktet. Jeg spør om det som ble befruktet foreløpig har utviklet seg som normalt, eller om det er vanskelig å si før i morgen. Svaret er at det er vanskelig å si på nåværende tidspunkt hvordan det vil utvikle seg, men enn så lenge ser det bra ut. Stuten og mamma blir ringt. Hverken jeg eller Stuten ble overrasket for vi forventet nesten dårlige nyheter. Alle våre nærmeste har troen på at det skal gå denne gangen, og sier at de kan ha troen, mens vi kan være der vi er. Da vi får beskjed om at kun ett egg ble befruktet begynner tankene å rulle. Hva er best, at det utvikler seg normalt, eller at det bare blir avbrutt dagen etter? Hvis det blir avbrutt kan vi prøve igjen senere med kanskje flere egg som blir befruktet, men vi vil jo ha et egg som jeg kan ruge på og som forhåpentligvis sitter. Stuten og jeg snakker en del om det, og igjen havner konklusjonen på at vi har ingen kontroll og heldigvis er det ikke vi som bestemmer noen ting. Vi forholder oss kun til fakta, og får bare se hva som skjer.  Jeg har vært veldig rolig dette forsøket. Jeg føler hverken glede eller sorg, jeg er nøytral frem til jeg vet hva jeg har å forholde meg til. De negative tankene kom da vi fikk vite at det var få eggposer, og da kun ett egg ble befruktet. Det er så mange skritt på denne veien, og det er lett for at ett av dem trås feil. Derfor lander jeg på at det beste for meg og oss, er å beholde roen og ikke juble eller ta sorgene på forskudd. Forhåpentligvis skaper det en noenlunde stressfri kropp som er mer mottakelig for et eventuelt embryo. 

Kvelden tilbringes med en liten baby i armene, da vi for en ukes tid siden ble tante og onkel for første gang, og vår fine familie. Det er verdens nydeligste baby! Blir et embryo satt inn denne gangen får jeg muligheten til å dulle og kose på nevøen min, og forhåpentligvis responderer kroppen min med å skille ut de hormonene som gjør at embryoet fester seg. Det er jo forsket på at man lettere blir gravid ved å være rundt babyer, så det er verdt et forsøk! Og uansett gjør ikke det meg noe å få muligheten til å bygge en relasjon til det lille nurket som skal skjemmes bort på omsorg, kjærlighet og opplevelser :)

Innsettingsdagen våkner jeg av en drøm som handler om at Stuten har snakket med Rikshospitalet, og de bestemte at det ikke skulle settes inn noe embryo denne gangen. Med det friskt i minne og en forkjølelse som fortsatt sitter godt i, stod jeg opp og drakk en kopp kaffe mens jeg leste i en bok. Stuten kom ned en time senere, fortsatt en time før alarmen skulle ringe, så det var tydelig at vi denne gangen var spente på hva vi ville møte på sykehuset.

Jeg dupper av på vei til sykehuset denne gangen også, og leser ferdig boken mens vi venter. Vi blir kalt inn og får raskt beskjed om at det er perfekt embryo. Et perfekt embryo! Er det håp allikevel? Skal det gå denne gangen? Det hadde delt seg som det skulle, og de kunne ikke forvente et bedre resultat før innsett. Da sitter vi igjen med det beste utgangspunktet for en graviditet. Fallhøyden kan derimot bli stor dersom embryoet ikke fester seg, og resultatet på blodprøven om et par uker blir negativt. Enn så lenge er jeg PUPO (pregnant until proven otherwise) og skal nyte det. Jeg skal spise og oppføre meg som en gravid, og så får vi bare håpe at jeg er det om to uker også. Som overlegen sa da embryoet var inne "Så får vi håpe at du er kvalm til jul". Det hadde jo vært min flaks det, ikke orke favorittmaten og høytiden min, så da er det kanskje et håp. Vi skal uansett feire vårt lille perfekte mirakel med favorittmaten vår i dag. En ordentlig fredagsmiddag. Medisterkaker i brun saus. Tenk så heldig jeg er, som har møtt en mann hvor det beste han vet å spise er medisterkaker, akkurat som meg.

Til syvende og sist er jeg ganske heldig.

Kløna

Forsøk nr. 2

Så var det den tiden igjen.

Et nytt forsøk.

Etter 26 dager på nesesprayen, såkalt lang nedregulering, og seks dager på Puregon, hormonsprøytene som modner flere egg, var den første kontrollen med sjekk av folliklene. På høyre side viste det seg to eggposer, og på den venstre siden så vi kun tarm. På skjemaet til legen ble det skrevet "Mye tarm her!" og jeg dro hjem fra sykehuset uten så mye mer informasjon enn da jeg kom. Det ble avtalt ny kontroll fem dager senere. På den andre kontrollen var ikke tarmen like linselus, så vi fikk se noen eggposer på venstre siden. De viste seg dessverre å ikke være modne nok, og legen sa at vi ikke hadde tid til å vente på de. På høyresiden var det to eggposer som var modne, og det ble avtalt at jeg samme kveld skulle sette eggløsningssprøyten Ovitrelle og komme tilbake om to døgn for å ta ut eggene. Legen titter på meg og spør om jeg har operert livmoren , og jeg svarer nei. Han spør så om jeg har hatt hjertesykdommer og jeg svarer nei. Han spør videre om jeg er klar for å eventuelt sette inn to egg dersom de befruktes og utvikler seg bra? Jeg svarer kjør på! og går videre til sykepleieren for å avtale tidspunkter. Etterpå tenker jeg. Shit! Kun to eggposer som er modne. Det vil si kun to egg. To egg... Man trenger kun ett for å bli gravid, men sist fikk vi ut 8 egg hvor 6 ble befruktet og ingen av frysekvalitet. Tankene kommer om at jeg kun har to egg. Hva hvis kun ett er modent? Og det ikke befruktes. Da har vi ingen... Men dersom begge er modne og fine, begge befruktes og settes inn, da har jeg brått to muligheter for å bli gravid. Dobbelt så stor sjanse for at et egg fester seg. Tenk at det kan være så store sprik mellom hva som kan skje. Enten får vi ingenting, eller så er det et eller TO egg..! Det er for mye å håpe på at vi skal få to modne fine egg hvor alt fungerer, men jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe og sende alle de godeste tankene til universet. Håper at eggene sier "Overraskelse!" og er gulleggene :)

Jeg vil takke alle de fantastiske menneskene jeg møter i denne prosessen <3 Dere vet hvem dere er! Dere som sender meldinger til meg og skriver til meg på instagram med støttende ord og spørsmål. Jeg er så glad og takknemlig for at vi har valgt å være åpne om denne prosessen, for det har virkelig gjort det så mye enklere. Setninger som "Etter å ha lest bloggen din i dag, må jeg si at du er utrolig tøff og modig", "Ikke vær for hard med deg selv, du er fantastisk", "Takk for at du skriver på bloggen. Utrolig tøff. Så leit det ikke gikk" og "Takk for at du forteller, det hjelper meg å beholde roen!", bygger meg opp på dager hvor jeg ikke vet hvor jeg skal finne energien og det gode humøret mitt. Uten dere hadde jeg ikke klart dette så "lett" som jeg faktisk gjør. Jeg er evig takknemlig!!

Kløna

#IVF #ICSI #Prøverø #Assistertbefruktning #Ufrivilligbarnløs #Rikshospitalet #Ønskebarn #Familiedrømmen #Familie #Gravid #Drøm

Hverdagslivet med ull, spor og spray som svir

Det har ikke vært så mye å skrive om den siste tiden med tanke på det neste prøverørsforsøket, så derfor har det vært ganske stille fra denne fronten. Siden sist har hverdagen vært preget av hund, hund, og atter hund. Vi har begynt å gå spor, og hundene viser stor interesse og glede da de snuser seg fremover. Vi har funnet en ny hundesport som gir oss glede og mestring, og mer tid tilbringes ute i skogen. Konkurransesesongen i rallylydighet er over for vår del, etter en del stevner der frøkna har kost seg så mye i ringen at vi har disket. At det står "Team Ille Bra" på ryggen er jo nesten en vits! Hun er overlykkelig innenfor ringbåndet, og jeg kan egentlig ikke ønske meg noe mer, men det er veldig frustrerende at vi disker fordi hun ikke har ro i kroppen til å stå ett sekund i ro, og vente på klarsignal til å hoppe over et hinder eller komme på plass. Jeg har gått fra å ha en hund som er dempet og ikke tåler repetisjoner, til å ha en som er overlykkelig og som må dempes. Høsten og vinteren skal brukes på å terpe og pirke i øvelsene, samt innlæring av øvelser på høyresiden og noen nye øvelser som forhåpentligvis kommer i det nye regelverket til rallylydighet. Det blir spennende å se!

Jeg er godt i gang med nesesprayen, på dag 19 nå, og synes at den er noe forbanna herk denne gangen. Den svir og smaker ekkelt, og det er nesten så jeg glemmer å ta den noen ganger. Alarmen ringer to ganger om dagen, men noen ganger "skal jeg bare" og sprayen forsvinner nesten ut av hukommelsen. Jeg tenker at det er nok ganske greit at jeg ikke tenker på spray og forsøk hele tiden, og forhåpentligvis bidrar det bare til at kroppen stresser så lite som mulig med det. De siste dagene har jeg gått og ventet på at syklusen skal oppføre seg normalt, slik at oppstarten med sprøyter kan gå som planlagt. Kroppen min derimot synes at jeg trenger litt spenning i hverdagen, og har ventet i det lengste! For å kunne starte med sprøytene må man ha fått blødning tre dager før oppstartsdato. Den kom i siste liten, så jeg måtte ta en telefon til rikshospitalet og høre om alt skulle gå som planlagt, eller om vi måtte gjøre noen endringer. Det må liksom alltid være noe! Heldigvis fikk jeg beskjed fra sykepleieren om at oppstarten går som planlagt! Fjoo!

Vi har funnet frem ullklærne og pakker oss inn nå som kulden har kommet. Vi sliter med varmen i huset da vår vannbårne varme ikke samarbeider, så vi går stort sett med ull både inne og ute. Det er vel bare det som mangler nå, at vi må ut med flere tusen kroner nå som forsøket koster alt vi har spart opp. Jaja, sånn er det å ha hus, og vi ville ikke byttet bort drømmehuset vårt mot noe annet. I mellomtiden koser vi oss med fyr i peisen, den gode lukten av vedkubber og lyden av at det spraker i flammene. Jeg nyter og elsker denne tiden av året. Jeg elsker å se trærne skifte farge fra grønt til oransje og til rødt. Det gir meg en indre ro og glede. Å kjenne den friske luften og blåse ut i den kalde morgenluften gir meg et smil om munnen, og å kunne ha på lag med ull og votter uten at det blir for varmt, nyter jeg. Hundene krøller seg sammen på sofaen og vil helst ligge på fanget til enhver tid etter aktive hverdager, og boksesongen er godt i gang! Det leses bøker fra biblioteket, og bilturene blir fylt med gode lydbøker. Det er de små tingene i hverdagen som gjør meg glad og rolig.

 En av flere bøker som har blitt lest de siste ukene

 Favoritt ulla og tøflene

November nærmer seg, og med det terminen til noen av mine nærmeste venner. Magene strutter, og mødrene gleder seg til å møte babyene sine. På siden sitter vi og gleder oss stort med dem, og samtidig får vi en bekreftelse på min manglende babymage og vårt manglende barnerom. Det medfører igjen mange tanker om vi noen gang vil være like heldige og få oppleve følelsene disse familiene kjenner på. Spenningen, slitenheten, gleden, frykten og håpet. Jeg håper at vi en dag er like heldige, og får se familie og venner som er glade på våres vegne og deler gleden med oss. At jeg en dag får oppleve at mine gode venner og fantastiske familie står der og overrasker meg med en babyshower, der jeg har en høygravid mage og hormoner som herjer. Det hadde vært verdens største drøm som gikk i oppfyllelse. Det nærmer seg jul, og jeg klarer nesten ikke å ønske meg noe annet enn at dette forsøket skal lykkes. Jeg trenger ingen gaver, for å lykkes med dette forsøket hadde vært den største gaven av alle.

 

Strikket vognteppe i Mariusmønster til mitt første tantebarn. Gleder meg sånn!

 

 

Kløna

 

#IVF #ICSI #Prøverør #Assistertbefruktning #Ufrivilligbarnløs #høst #ull #hundesport #rallylydighet #strikking #bøker #lese #nerd

 

Er dere klare?

Nå begynner spørsmålene om vi er klare for et nytt forsøk å komme fra fjern og nær. Vi har prøvd å ta helt fri siden vi ikke lyktes med det første forsøket, og vi har nesten klart det. Stuten har nok klart det mer enn meg, da jeg opplever at det er stadige påminnelser om hva vi ikke har fått til. Ferien kom, og vi fikk en ferie som vi virkelig trengte! Vi samlet alle venner og familie på vår egen alder til en skikkelig sommerfest. Vi ryddet og vasket hele huset slik at det skulle oppleves fredfullt og behagelig hjemme, og vi tok en skikkelig chartertur til Kreta med bare sol, god mat, lesing og avslapping. Vi har bare vært kjærester og kost oss med de to små "barna" vi allerede er så heldige å ha. 

  

Lyden av bølger som slår mot stranden ga oss ro på ferie

 

 

Usikker på hvor mange bøker jeg har klart å lese i sommer, men det ble en del

 

De som kjenner meg vet at jeg bruker mye tid med hundene våre. De er barna våre og gir oss glede, frustrasjoner, bekymringer og ulike opplevelser. Jeg har ikke båret dem i min mage, de har ikke våre gener og de er hunder. Allikevel elsker vi de høyere enn alt annet på jord, hjertet blir varmt og smilet stråler bare vi ser på dem. Vår største frykt her i verden er at noe skal skje med dem, at de har vondt eller at de ikke har det bra. Jeg elsker å leke med dem, være i aktivitet med dem og se på TV med dem. Når kvelden kommer sier vi god natt og de legger seg i sine senger, og noen ganger sover de mellom oss i vår seng. De har vært våre barn i henholdsvis 2 og 4 år, og de nyter nok godt av at vi ikke har fått noen menneskebarn enda ;)

 

Nyter varmen og titter fredfullt utover vannet på søndagstur

 

Den første høstmåneden er her, men heldigvis har ikke høsten vist seg helt enda. Det har vært dager tilbrakt på tur i skogen og sola, og melankolien lar heldigvis fortsatt vente på seg. Høsten er en tid som for oss pleier å gå vanvittig fort. Helgene fremover er tettpakket med hundestevner og andre arrangementer som jeg har fylt opp med frem til neste forsøk. Alt for å få tankene over på mestring, glede og gode opplevelser, før vi skal gjennom et nytt forsøk som kan tappe oss for energi og mot. Jeg vet at det kommer en tid hvor jeg ikke kan løpe med hundene, trene agility og crossfit, og derfor nyter jeg alle treningsrundene jeg får til. Til lørdag er det en ny runde med Vom Dogrun, denne gang på Ekeberg. Jeg trenger de endorfinene jeg får av treningen og særlig løping med Ayla. I går løp vi en testrunde på 7km for å se hvordan det gikk. Uheldigvis var det skuddtrening i Fredrikstadmarka samtidig, og med en skuddredd hund fikk vi løpt ganske fort! Tror det skal gå bra med nye 7km på lørdag etter den spurtingen i går.

 

De neste ukene kommer jeg til å bygge opp opplevelse- og energibanken slik at jeg har litt å ta fra når de tunge og tankefulle dagene kommer. Selv om jeg opplevde det som å være på vei mot noe positivt i det forrige forsøket, og jeg fikk svært lite bivirkninger av hormonene, er jeg nå forberedt på at det andre forsøket kanskje ikke er like lett. Jeg merker det allerede når jeg tenker, snakker og skriver om det, at jeg ikke gleder meg like mye. Det skal selvfølgelig bli godt å komme i gang med et nytt forsøk, men resultatet i enden kan jo være det samme som sist gang, og det betyr at vi har bare ett forsøk igjen. Da kan det hende at vi kommer til å være som de anspente og stille parene vi møtte første gang på egguttaket. Jeg vet at jeg kommer til å være topp motivert den dagen jeg begynner med nesespray, og jeg vet at jeg kommer til å tenke positive tanker i prosessen, fordi jeg forberderer meg godt og går helt og fullt inn i det. Allikevel er det fascinerende å se hvordan kropp og sinn forbereder seg til dette. Hodet har sakte, men sikkert, begynt forberedelsene nå som oktober nærmer seg, og kroppen har jeg tatt ansvar for å forberede nå. September er en måned hvor jeg kjører Whole30 igjen. Det betyr at jeg kutter ut gluten, meieri, alkohol, sukker og diverse tilsetningsstoffer. Kroppen blir nå proppet full av gode proteiner, karbohydrater, fett, vitaminer og mineraler. Kroppen skal få et skikkelig boost, og fungere godt før hormonene kommer og tøyser det til. Forrige gang jeg var gjennom Whole30 fikk jeg stabilt humør, mer energi, tarm og mage som samarbeidet godt og jeg følte meg veldig bra! Derfor håper jeg at denne gangen også gir meg de samme resultatene slik at jeg er på topp da vi setter i gang med det andre forsøket.

 

 

Vanvittig god kylling med lime, chili, ingefær og hvitløk. NAM!

 

Nå går vi bare og venter en ukes tid før jeg igjen skal ringe Rikshospitalet og få de endelige datoene. Enn så lenge får vi spise god mat, trene, konkurrere i rallylydighet og bare ha det gøy sammen! Håper dere der ute har hatt en fin sommer, og er klare for en ny høst forhåpentligvis uten altfor mye regnvær og slitne kropper :)

 

Kløna

Ønskebarn

De siste dagene har jeg lest boka Ønskebarn som er skrevet av Kjersti Sandvik. Hun har skrevet om andre par og enslige som opplever barnløshet, og hvordan deres prosess mot å få barn eller leve med det å ikke ha barn har vært. Jeg kjente meg igjen av mange tankene kvinnene hadde, med frustrasjonen når det ikke går som ønsket, eller håpet når man får gode tilbakemeldinger fra leger og andre kjente. Følelsene når nære venner blir gravide og får barn opplever jeg at er ganske lik for mange av oss som er ufrivillig barnløse. Jeg føler meg veldig ambivalent i de situasjonene. Fra jeg var liten jente har jeg elsket å være sammen med barn. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn relativt ung fordi jeg ønsket ikke å vente. Derfor klarer jeg ikke la være å glede meg over de vakreste barna til gode venner som kommer til verden. Da har jeg lyst til å overøse dem med gaver, klemmer, lukte på den nydelige babyduften og vugge dem.  Når mine venner får barn føler jeg sjeldent sjalusi eller tristhet. Da er jeg glad på deres vegne og drømmer bare om et eget barn. Gleden over å bli "tante" overskygger alt annet.

I tiden da venner er gravide opplever jeg det annerledes. Når jeg ser magen vokse, de kjenner spark, og de klager på for lite søvn fordi babyen i magen er urolig nattestid, blir jeg trist over at jeg ikke har en baby i magen som vokser og som jeg kan følge utviklingen til. Jeg blir stresset og bekymret for om jeg aldri skal få kjenne liv i magen og streve med å få på klær, bøye meg og sove godt, som mange gravide gjør. De fleste sier til meg at vi kommer til å få barn en dag, på den ene eller andre måten, og det er helt sikkert riktig! Det jeg imidlertid opplever at folk ikke forstår, er at ja, jeg kommer til å få barn, men jeg vil ikke ha det på den ene eller andre måten. Noen sier at de fint kunne latt vær å være gravide, de ønsker bare barnet i sitt liv. Da blir jeg så utrolig lei meg! Min drøm er ikke å få et barn. Min drøm er å være gravid, være med barnet i dets utvikling fra befruktningen, mens eggcellen deler seg i to-celler, fire-celler og blir et embryo, og helt frem til fødselen. Hvis jeg bare ville hatt et barn hadde jeg vært ganske rolig med tanke på en adopsjonsprosess, men det er jeg ikke. Da blir jeg vettskremt. Jeg har sagt at jeg ikke orker å adoptere. Jeg tåler ikke å være i en uforutsigbarhet knyttet til ventetid og ikke vite når man får beskjed om at et barn er vårt. I tillegg er det ganske dyrt, og jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å ha råd til det. Det kan hende jeg mener noe annet om noen år, men nå har jeg nok bekymringer knyttet til økonomien i forsøkene på å få et barn. Jeg er barnevernspedagog og har så lenge jeg kan huske syntes at barnets utvikling fra foster til sped- og småbarn, og videre til ungdom, har vært interessant. Hvilke sanser som utvikler seg når, hvor stort barnet er da og da, når barnet en dag gammelt utfører et samspill med sin mor, når barnet lærer å gripe tak i ting, lærer å krabbe, gå og snakke. Alle trinnene i barnets utvikling fascinerer meg. Både nerden i meg som aldri kan lære nok, og barnevernspedagogen som har valgt å jobbe med dette. Jeg ønsker ikke å gå glipp av noen stadier i mine fremtidige barns liv, og håper virkelig at jeg er så heldig at jeg får oppleve det! I mellomtiden er jeg "tante" og koser meg med gullungene. 

Siden jeg leste boken Ønskebarn, og leste om par og enslige som ikke fikk barn og måtte finne en måte å leve med det, har jeg begynt å tenke. Hva hvis... Hva hvis det ikke fungerer neste gang, eller tredje gang? Hva hvis vi ikke kan få egne barn? Skal vi da til Danmark? Har vi råd til det? Hva hvis det ikke fungerer i Danmark? Hva gjør vi da? Det er skremmende å tenke de tankene, og heldigvis kan jeg dytte de bakover i hjernen fordi vi ikke vet noenting enda. Kanskje er alle mine bekymringer unødvendige.  

Etter at det første forsøket ikke gikk så bra har jeg igjen fått støttende kommentarer fra fjern og nær. Vi har blitt en liten gruppe vi IVF/ICSIerne og vi deler tanker, følelser, hendelser, symptomer og erfaringer med medisinene. Selv om vi er flere forskjellige personligheter er vi i noenlunde samme situasjon, og det som jeg synes er svært interessant i dette er at vi har ofte de samme tankene og følelsene. Vi gleder oss til hormoner for da føler vi at vi er i gang med noe, selv om vi reagerer forskjellig på dem. Noen gruer seg til egguttak fordi det gjør vondt, og andre opplever at det ikke er noe problem. Ventetiden opplever de fleste som tortur og vi gjør alt vi kan for å fokusere på noe annet. Dagen da vi kan få svaret på hvordan forsøket gikk, hadde jeg (og hørt om flere) ikke lyst til å vite det. Da ville i hvert fall jeg bare være i en uvitenhetsboble og fortsette mitt liv. Vi frykter å tisse på pinnen og få nok en negativ test, så vi utsetter det i det lengste. Barnevernspedagogen i meg som er opptatt av traumer, psykologi og hvordan mennesker er i ulike situasjoner, kan ikke slutte å la seg fascinere over dette. Selv om vi alle er ulike er vi allikevel like. Det er godt å få bekreftelser på at mine tanker og følelser ikke er helt utrolig teite og "slemme", men faktisk normale i en slik situasjon som vi er i. 

Nå har solen kommet, bøkene er lånt på biblioteket og glasset med vin er fremme. Selv om jeg ikke er gravid nå, går livet videre, og jeg er fortsatt like flink (om ikke flinkere) til å finne frem de små gledene i hverdagen og nyte dem. Håper dere alle flotte folk nyter de solrike kveldene på verandaene og kjenner nivåene av D-vitamin stige i takt med roen i hjertet og smilet om munnen. 

Kløna

 

#assistertbefruktning #ufrivilligbarnløs #ønskebarn #blienfamilie #vilblimamma #infertilitet #IVF #ICSI #prøverør #personlig #smågleder

She was brave and strong and broken all at once


På onsdag 13.juli var dagen da vi skulle få vite om vårt første ICSI forsøk hadde fungert, og om jeg var gravid. Flere har spurt meg om jeg skulle tisse på pinnen og sjekke hjemme. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ønsket det, jeg hadde ikke behov for det. Jeg regnet med at testen ville være negativ, og jeg ønsket ikke å se enda en negativ test i mengden av alle de jeg har tatt i løpet av de siste 3 årene. Så jeg tisset ikke på noen pinne, men tok blodprøver på Rikshospitalet som man uansett må gjøre. 

 

Jeg merket at jeg var mer emosjonell denne dagen. Jeg kjente en klump i halsen og tårene kom lett. Bare ved å snakke med den fantastiske sykepleieren som var med på vårt egguttak, begynte jeg nesten å gråte. Jeg ville tilbake til den dagen da vi tok ut eggene, fulle av forventning og latter. Jeg visste at jeg ikke var gravid, og at jeg skulle få beskjed om det senere samme dag.

 Gleden var stor da jeg fant laktosefri sjokolademelk og gresk yoghurt. De små gledene i en tung hverdag, er de beste gledene jeg vet om.

 

Det hadde vært lange og tunge dager på jobb, så jeg var sliten og ville egentlig bare være hjemme denne onsdagen. Det kunne jeg ikke. Når man jobber med mennesker i utfordrende livssituasjoner, må man på jobb. Mine tanker og følelser skjøv jeg langt bak, og tenkte at jeg må ta de frem senere da jeg kan. Når jeg er på jobb, er jeg profesjonell. Jeg tar meg tid til de fantastiske menneskene jeg møter, og gjør alt jeg kan for at ikke mine tanker og følelser påvirker den jobben jeg skal gjøre, og at det går utover de som trenger meg. Arbeidsdagen gikk og tiden kom da jeg skulle ringe Riksen for å få vite om vårt forsøk hadde lyktes. Egentlig hadde jeg ikke tid til å ringe, men gjorde det allikevel. Sykepleieren ringte meg tilbake en stund senere, og da hadde egentlig ikke mulighet til å snakke, men gjorde det allikevel. Sykepleieren kjente meg igjen, og sa at hun dessverre hadde dårlige nyheter. Jeg svarte at jeg visste det, og hun lurte på hvordan jeg kunne vite det, "har du fått blødning?" Jeg svarte at jeg ikke hadde det, men var forberedt på dette, da jeg ikke kunne være så heldig at det gikk på første forsøk. Øynene fyltes av tårer og jeg måtte puste rolig ut for å ta meg sammen. Jeg kunne ikke knekke nå, jeg var på jobb, og måtte legge alt jeg tenkte og følte bakerst. Sykepleieren fortalte om neste forsøk, og jeg forsøkte å få med meg hva hun sa, mens jeg kommuniserte med min kollega. Vi var midt i en situasjon, og jeg kunne ikke snakke i telefonen. Jeg tror jeg fikk med meg alt, men jeg må nok ta en telefon til Riksen da jeg går til ferie, så jeg vet at jeg kan snakke med dem i rolige omgivelser og få med meg all informasjonen. Det jeg vet er at neste forsøk blir i november, med oppstart av medisiner i oktober.

 

Jeg ringte Stuten og forklarte så godt jeg kunne, mens jeg stresset rundt. Jeg hadde ikke tid til han, jeg kunne ikke dra hjem til han, og han måtte håndtere sine følelser og tanker alene. Jeg følte meg som verdens verste kjæreste. Heldigvis har han en god familie, og de var der for han denne dagen. 

Arbeidsdagen fortsatte, og mine kollegaer visste at jeg skulle få svar denne dagen, så de spurte hvordan det hadde gått. Jeg kunne ikke snakke om det, da kom tårene ukontrollert. Jeg svarte at det ikke hadde gått så bra, og så tok jeg meg sammen og jobbet videre. Da alt hadde roet seg fikk jeg støttende ord og oppmuntringer, gode klemmer og jeg så kollegaer som var oppriktig lei seg og skuffet på mine vegne. Det er det fantastiske når man jobber med mennesker som har det vanskelig. Mine kollegaer ser meg, de støtter meg og er der for meg, for det gjør vi hver dag på jobb. De lar meg få tid og rom, og er der når jeg trenger å snakke eller en klem. Jeg er utrolig heldig som har så fine folk rundt meg hver dag i denne prosessen! 

Utover dagen kom meldingene fra familie og venner. De fikk vite hvordan det hadde gått, og var like skuffet som meg. Flere hadde troen på at det skulle fungere, og de hjelper oss mye med å holde håpet og troen oppe for oss. Midt i all smerten og skuffelsen, tenker jeg igjen at vi er uendelig heldige som har så mange mennesker som bryr seg om oss! Selv om jeg tenkte at vi ikke kunne være så heldige at det skulle fungere på første forsøk, så er vi jo utrolig heldige! Vi har valgt å være åpne om dette, og hva har vi fått? Vi har fått venner, familie, kollegaer, bekjente og ukjente som støtter oss, kommer med råd, holder håpet vårt oppe, og hjelper oss! På onsdag hadde vi venner som spurte om vi bare skulle komme til dem og spise, så vi slapp å tenke på middag, venner som spurte om det var noe de kunne gjøre for oss, og som sender meldinger om at de er glade i oss og heier på oss. Tusen takk, dere vet hvem dere er! Så heretter skal jeg ta meg sammen da jeg tenker at vi ikke er heldige og at vi er født med uflaks. For vi er faktisk utrolig heldige!  

 En god venninne tagget meg i dette bildet. Jeg er ikke kjent for å være tålmodig, men vi får håpe at alt ordner seg med litt tålmodighet.

 

Mine kollegaer stilte opp for meg denne onsdagen, og noen valgte å jobbe lenger slik at jeg kunne dra hjem. Da jeg kom hjem hadde jeg dyttet alle følelsene bak, og jeg orket ikke gråte. Stuten ga meg en god og lang klem, vi spiste og så sovnet jeg helt utslitt på sofaen. Dagen etter var min indre ro og gode humør tilbake, og det var et par fine dager på jobb før det ble helg. På fredag dro jeg og Stuten til Strømstad for å spise middag. Da satt vi i solen, spiste god mat, jeg drakk et glass vin og vi nøt livet. Så nå er fokuset vårt tilbake på å trene Crossfit, trene rallylydighet med hundene til NM i august, og å få gode opplevelser som vi kan ta med oss inn i vårt neste forsøk. 

    

 

Kløna

 

To ukers ventetid...

Rikshospitalet ringte meg i går tidlig og fortalte at av de 9 eggene de hadde fått ut var 8 modne og 6 ble befruktet! Vi ble kjempe glade over at 6 stk ble befruktet! Jeg vet ikke hva som er gjennomsnittet/vanlig og hva som er lite, men siden vi ikke har gjort dette før tar jeg alle gode nyheter som kjempe positivt. Vi er bare glade og takknemlige for at det ble funnet spermier og at de befruktet 6 egg. Videre ga riksen oss tidspunkt for når vi skulle komme i dag og sette inn egg.

Kl 1245 var det vår tur til å sette inn egg. Det gikk veldig raskt og jeg merket ingenting. Det ble satt inn ett egg. Dessverre ble det ingen i fryseren da de ikke hadde frysekvalitet, kun utviklet seg til 5-celler. Så da krysser vi alt vi kan for at dette ene egget klamrer seg fast og at kroppen min ønsker det velkommen, og sørger for at det nyter tiden inni der. Så kanskje vil egget feste seg og utvikle seg. 



Om to ukers tid skal jeg tilbake til Riksen for å ta blodprøver for å se om jeg er gravid. Så frem til det får vi krysse alt vi kan og ta livet med ro. Sykepleieren sa at jeg skal leve som om jeg er gravid (fordi jeg på en måte er det), så dere får skåle med et glass vin eller en øl for meg, over at det har gått så bra hittil! :)

 

I dag tidlig startet jeg dagen med et par meldinger fra noen hyggelige jenter som følger spent med på bloggen og som var litt skuffet over at jeg ikke blogget i går. I tiden fremover er jeg usikker på hvor mye blogging det blir, da jeg ikke vil fokusere altfor mye på dette i disse to ukene. Jeg skal forsøke å oppdatere så godt jeg kan og håper dere fortsetter å følge vår vei, for det eneste jeg vet med sikkerhet er at den ikke slutter her! :)

Kløna

"Din vagina er ingen flosshatt!"

Dagen startet kl 0430 da vi var livredde for at trafikken skulle gjøre så vi kom for sent til timen på Rikshospitalet kl 08. Vi var fremme like før kl 07, og da stakk vi innom kiosken og kjøpte magasinet Runner's world der det var et bilde av meg og de firbeinte barna våre, samt litt tekst om hvorfor jeg løper med hund :) Anbefaler å lese bladet! :)



 

Stuten leverte sin prøve like etter kl 08 og jeg ventet til jeg ble kalt inn av sykepleieren. Sykepleieren var en utrolig søt dame som fortalte at vi hadde felles bekjente og at hun hadde kommet over bloggen min. Jeg følte meg så sett, hørt og ivaretatt. Så tusen takk for det! Siden jeg var på kontroll i helgen sist, hadde jeg gått glipp av litt informasjon som medførte at jeg fikk smertestillende og beroligende litt senere enn planlagt, men det løste seg. Da ble bare mitt egguttak litt utsatt. Jeg lå på senga og ventet til det var min tur. I forkant var min eneste bekymring for egguttaket hvordan jeg ville reagere på tablettene. Jeg var bekymret for om jeg skulle bli kvalm eller svimmel, men jeg merket ingenting av dem. Alle som kjenner meg vet at jeg er en jente med mange bekymringer og tenker worst case. Det har jeg ikke gjort i denne sammenhengen i det hele tatt. Jeg har vært roen selv, mens Stuten (for en gangs skyld!) har vært litt nervøs over det hele.

Ganske avslappet før egguttak 

 

Klokken 0930 var det min tur og jeg fikk lagt meg godt til rette i stolen med beina til værs. Lokalbedøvelse ble satt inni skjeden, og utstyret legen skulle bruke ble satt på plass. Ultralydapparatet ble ført opp og nålen stukket inn først på høyre side. Det gjorde mindre vondt enn det jeg hadde sett for meg, men kjente at det røsket litt til da eggene ble sugd ut. Vi fikk se væsken i et glass før de ble overlevert til en annen som så på eggene i et mikroskop. Høyre side ble ferdig, og deretter ble venstre side tømt. Enda flere egg kom ut. Til sammen var det 9 egg, og vi fikk beskjed om at det var helt perfekt, akkurat det de ønsker å få ut. Vi fikk beskjed om at det var funnet spermier i prøven Stuten hadde levert, og hele rommet jublet! Egg og spermier! Kunne ikke ønsket oss noe bedre! Nålen ble trukket ut og traff en arterie på veien. Blodet fosset og kompress ble dyttet opp i vaginaen. Legen kom med en historie om en dame som hadde fått vaginaen full av tamponger etter en fødsel, og at vaginaen var akkurat som en flosshatt. Det er plass til mye inni der! Blodet stoppet ikke, så det ble gjort klart to nye store kompress som ble knyttet sammen. Legen dyttet dem inn i vaginaen, men det var ikke plass og da sa han "Din vagina er ingen flosshatt!" Åh, som vi lo! Det er bare helt fantastisk å være sammen med leger og sykepleiere som kommer med spøker og bruker humor for å normalisere en slik situasjon. Stuten sa at det var helt klart dagens sitat. Helt fantastisk! Takk gode lege for at du gjorde denne dagen til en morsom dag å tenke tilbake på! :D

Den svarte rundingen er væske, og eggposen. Det grå feltet/streken i midten er nålen som suger væsken ut. Så gøy å følge med på en skjerm hva som foregår inni magen!

 

Da jeg var full av kompress vagget jeg bort til senga mi hvor jeg ble liggende ca en times tid, og sendte oppdateringer til nærmeste venner og familie som følger spent med. Stuten ordnet lunsj og kaffe, og jeg hadde det riktig så fint. Resept på Crinone (progesteron) ble ordnet og tid for samtale med sykepleier i morgen ble avtalt. Vi pakket sammen og stakk innom apoteket før turen gikk hjem.

 

 

Åh, som jeg elsker de små gledene <3

 

Kvelden ble tilbrakt på sofaen med øm mage og god stemning :) Nå venter vi på at en sykepleier skal kontakte oss i morgen tidlig for å gi informasjon om hvordan befruktningen av eggene har gått, og avtale tid for innsetting på fredag.

Vi venter i spenningen på at egg og spermier skal møtes gjennom ICSI

De siste dagene har flere som har vært og er i samme prosess, tatt kontakt med oss. Det er utrolig godt å vite at det er andre som går med de samme tankene, følelsene og opplevelsene. Det er grunnen til at jeg ønsket å være så åpen om vår prosess, da jeg (og sikkert flere) har behov for å finne informasjon om og støtte i andre som har det relativt likt. Jeg føler at jeg er utrolig heldig som får ta del i andre sine liv, dele erfaringer og få støtte og oppmuntring i en unormal, men allikevel normal hverdag. Jeg og Stuten er også utrolig heldige som har så god støtte fra våre arbeidsplasser, med kollegaer som gir lykkeklemmer, spør om hvordan det går, sjefer som ringer etter egguttak for å høre om hvordan vi har det og så mange flotte mennesker som krysser både armer og bein for oss. Tusen takk for at dere heier på oss <3

Kløna

#infertilitet #assistertbefruktning #rikshospitalet #prøverør #egguttak #ICSI #ivf #familie #ønskebarn #ufrivilligbarnløs 

Tiden flyr når man har det gøy!

Nå har dagen kommet da jeg skal sette min siste injeksjon med Puregon 300IE. Sprøyten har vært med meg så og si overalt de siste to ukene, og injeksjonene har blitt satt i bilen utenfor en skole, på kontoret på jobben, hjemme og gjemt bak noen svære esker i selvhjelpsraden på IKEA. Magen er blå av små blåmerker og man kan telle sprøytestikkene. Jeg som får blåmerker bare noen ser litt stygt på meg tar ikke det så tungt, men det har virkelig vært ømt noen dager da jeg har dyttet spissen inn i magen og injisert. Heldigvis hjelper det med noen dype pust og å være så sta som jeg er ;)

En pause i IKEAshoppingen for å ta dagens dose :)

Det første stikket gikk overraskende bra! :)

De siste ukene har rast forbi og alle jeg snakker med synes at det har gått veldig fort. Det er jeg helt enig i! Tiden frem til slutten av mai hvor jeg skulle begynne med nesespray gikk også relativt fort, selv om det var flere måneder med venting. Hodet mitt trengte imidlertid den venteperioden slik at jeg skulle bli helt klar, motivert og finne roen i Prosjekt Baby. Og nå er uken her. Uken da vi skal prøve å befrukte et egg (og forhåpentligvis flere). I morgen kveld tar jeg min siste dose med nesespray og en halvtime etter skal jeg sette eggløsningssprøyten Ovitrelle. Den 29.6 skal vi møte tidlig på Rikshospitalet, få smertestillende og beroligende, for så å ta ut eggene. Det virker som om jeg nå har 7 follikler (eggposer), noe som egentlig ikke er så mange med tanke på hva mange andre har. Uansett er vi ved godt mot, for det holder at alt klaffer med ett! :) Da blir det å gå hjemme og vente frem til turen tilbake den 1.7. Etter det blir det å krysse alt vi har for at egget fester seg og at alt utvikler seg som normalt. 

Mens alle gleder seg til ferie og planlegger hva de skal bruke ferien på går vi her hjemme og venter. Vi kan ikke planlegge fordi vi ikke vet hva som skjer. Vi har flere alternativ, så hvis det skjer... så skal vi.... Det er vel det jeg opplever som verst akkurat nå, og ikke vite. Det eneste jeg har kontrollen på, er at jeg ikke har kontroll på noenting. For en kontrollfreak som meg, er ikke det bare bare! Så nå når jeg får spørsmål om hvilke planer vi har i ferien, har jeg ingen svar å komme med. Det blir "kanskje vi skal...., men jeg vet ikke. Vi må se hva som skjer." Forhåpentligvis skal vi ingenting, for det betyr at egget har festet seg, det utvikler seg og jeg er stuck hjemme med morgenkvalme. Det er nok ikke alle som gleder seg så fælt til å kjenne den morgenkvalmen som jeg gjør :p Jeg tenker at vi går en fin tid i møte, enten ved å bli gravid eller å få en fin ferie med vår lille familie og bare dyrke livet og kjærligheten.

Etter at vi fortalte vår historie, har jeg fått så mange gode tilbakemeldinger og støttende ord. Jeg er helt overveldet over den responsen vi har fått! Jeg hadde i forkant av innlegget kommet til et punkt der jeg var klar for å fortelle flere enn vår nærmeste familie og venner, allikevel satt vi oss i en situasjon der vi åpnet opp for alle mulige tilbakemeldinger. Derfor er jeg så takknemlig over at det finnes så fine folk som vil oss vel og spør om hvordan det går og hvor vi er i prosessen. Folk på arbeidsplassene våre, rallylydighetsstevner og på meldinger har fortalt oss hvor modige vi er, hvor mye de respekterer oss for å være så åpne, takker for at vi deler og at de får være en del av vår historie. Det er så rørende å motta de gode ordene og det hjelper oss uendelig mye på de tunge dagene å vite at det finnes så mange som støtter og heier på oss! Tusen takk <3

Kløna

 

#prøverør #assistertbefruktning #ICSI #IVF #familie #infertilitet #takknemlig 

Who said money can't buy happiness?

Eller.. Vi får se om det blir "happiness". Enn så lenge er det bare pengene som forsvinner fort! Jada, det er verdt det! Ikke tro noe annet ;) 

I dag var vi inne til kontroll på Rikshospitalet. Enda en ultralydundersøkelse (dem har jeg blitt dreven på og det blir nok ganske mange av dem fremover også!), men denne gangen for å se om kroppen min hadde respondert riktig på to uker med nesespray. Heldigvis var kroppen samarbeidsvillig! Alt var som det skulle, selv om den ene eggstokken gjemte seg litt (er ikke bare babyene som synes at ultralyd ikke er noe særlig!). 

Dagens første dose ble inntatt sammen med frokosten på utsiden av Riksen :)

Vi fikk innføring i hvordan jeg skal sette sprøytene i magen, doseringsskjema og var deretter så heldige og fikk betale 5900kr for 7 dager med sprøyter. Det kom som et lite slag i magen, selv om vi vet at dette er en prosess som koster mye penger. Noen klager og synes en barnevogn koster mye, men vi hadde betalt en barnevogn uten å blunke. Da vet man i det minste hvor pengene går og man har bruk for og glede av den. Vi har ingen garantier for at det er vel brukte penger og at vi får glede av dem. Jeg har snakket med noen av våre nærmeste venner som synes det er urettferdig at "sånne som oss", som ikke er like heldige som andre og kan få barn på naturlig vis, må ut med ca 20 000 kr for kanskje å lykkes. Ja, det er urettferdig!  Vi må betale 20 000 kr (minst!) for å få noe som andre får gratis, og det er urettferdig. På den annen side er vi utrolig heldige som bor i Norge hvor muligheten for å få barn er tilstede, selv om vi må tømme alt av sparepenger. Hadde vi bodd i et annet land måtte vi kanskje bare tatt til takke med å være tante, onkel eller venner med de som har barn. Så i bunn og grunn er vi jo utrolig heldige som bor her, har det velferdssystemet vi har og leger og sykepleiere som tar seg tid til oss og er dyktige i jobben sin. Så selv om det er urettferdig, så er det ikke på langt nær så urettferdig som andre har det. 

 


Sykepleieren spurte meg om jeg likte å trene. "Liker du å hoppe og sprette, løpe og trene?" Svaret fra meg var "ja..." og jeg ante at nå kommer det noe jeg ikke vil høre. "Det må du slutte med!" Det var forventet, og jeg hadde planlagt at det lureste fremover kanskje ikke er å slå en stang på 40kg inn i hofte- og mageregionen, men ikke få lov til å jogge?! Forklaringen på hvorfor er (og hun viste ultralydbilder): En stimulert eggstokk er større enn en vanlig eggstokk og den kan snu seg dersom du hopper og spretter. Den snur seg, kveler seg selv og du må kanskje opereres.  Jeg ble så satt ut av alvorlighetsgraden av å trene under stimuleringen, så jeg fikk ikke med meg alt, men jeg tror hun sa at den kanskje må fjernes? Uansett, jeg tar i hvert fall et par uker fri fra trening, og får heller kose meg med turer i skogen med hundene :) Stuten sa det så kjekt til vår Crossfit trener "Hun får ikke trene før hun forhåpentligvis er gravid!" Så her blir det ikke bare én bonus dersom jeg blir gravid, det blir to! Baby og trening (etter hvert da... Når det ikke stresser kroppen eller kan utsette den for fare). Så jeg som hadde planlagt å jogge med hannhunden, ble i stedet hjemme og tok en lur på sofaen og vasket verandaen. Det må gjøres det og! :) 

Dette blir det en stund til jeg kan nyte igjen.. 

Dersom du lurer litt på hvor jeg er i prosessen, så har jeg nå gått to uker på nesespray. Det er for å nedregulere kjønnshormonene, altså en kunstig overgangsalder. Om to dager skal jeg sette en sprøyte i magen en gang daglig i 7 dager og halvere dosen med nesespray. I en vanlig syklus produseres det et egg, i min kropp skal det produseres mange. Så nå skal kroppen få kjørt seg med hormoner. Om 9 dager skal jeg inn til en ny kontroll på Riksen for å se at kroppen fortsetter med å være samarbeidsvillig :) Mens jeg venter har jeg planlagt avspasering den dagen og ryddet kalenderen uken etter. Da er det nemlig sykmelding som gjelder da det er egguttak og innsetting. 

Alle hjerter gleder seg!

Kløna

#Infertilitet #Prøverør #Assistertbefruktning #ICSI #IVF #Synarela #Puregon #Blakk #Livet #Personlig #Gravid #Barn #Familie #Lykke

Når det ikke går som planlagt...



De fleste planlegger. Planlegger hva man skal spise til middag, når man skal stå opp neste dag eller hvor sommerferiens reise går. Noen er mer avhengige av å planlegge, mens andre tar det litt som det kommer. Alle som kjenner meg vet at jeg er en planlegger. Her er det en ukeskalender, en månedskalender, en halvårskalender og middagskalender hengende på kjøleskapet, og jeg har en jobb almanakk og en privat almanakk i tillegg til mobilkalenderen. Så jeg planlegger. Hvorfor gjør jeg det? Jo, jeg trenger forutsigbarhet. Jeg liker å vite hva jeg skal gjøre, når jeg skal gjøre det og jeg er livredd for å gå glipp av noe! Jeg er livredd for å komme for sent til avtaler, og derfor er jeg alltid for tidlig ute, og sånn har jeg alltid vært. Jeg liker også å komme forberedt til avtaler enten det er en legetime, bursdag eller jobben. Jeg forbereder meg, tuner meg inn på det jeg skal gjøre, men hva skjer når det ikke går som planlagt?

Jeg har gått en uke nå på den dyre fancy nesesprayen min. Den jeg finner frem to ganger hver dag, uavhengig om jeg sitter på bussen inn til Trondheim, det høljregner og jeg smetter inn under taket på Oslo City, er på besøk, kjører bil eller slapper av foran tven. Når alarmen ringer må sprayen frem uavhengig av hvor jeg er og hvem jeg er sammen med. Jeg har forberedt meg på de verste bivirkningene som er hodepine, hetetokter og humørsvingninger. Jeg har forberedt meg på å bli Fru grusom, og jeg er forberedt på å "ta meg sammen" i situasjoner jeg rett og slett må oppføre meg. Det jeg ikke forberedte meg på var svimmelhet. Herregud så svimmel jeg er om morgenen! På onsdag trodde jeg rett og slett jeg hoppet tre år tilbake til da jeg hadde krystallsyken. Rommet snurret og ristet, jeg sjanglet, kaldsvettet og ble kvalm og uggen. Jeg stod og tittet inn i klesskapet mitt for å finne dagens antrekk, og alt jeg tenkte var "Jeg orker ikke å ha på meg klær!" Svimmelhet og andre plager er sjeldent godt timet. Jeg hadde planlagt en hospiteringstur til Trondheim for å lære litt om hvordan de arbeider med bosetting og oppfølging av enslige mindreårige flyktninger og jeg hadde gledet meg i flere uker. Nå sjanglet jeg rundt og lurte på hvordan jeg skulle orke å ha på meg klær! Hva gjør jeg da?

 

 

Når planen ikke fungerer, eller jeg opplever noe som ikke er planlagt kan jeg bli stresset, miste litt av fotfestet og bli utrygg. Allikevel opplever jeg ofte at at livet ikke går som planlagt, og da har jeg jo planlagt med tanke på det! Da tar jeg noen dype pust, biter tennene sammen og ser fremover. Så den strategien fant jeg frem på onsdag, og sta som jeg er får jeg det også som regel til.  Jeg måtte på et viktig møte, men jeg ga meg selv noen timer til å hente meg inn, pakket sekken til Trondheimsturen og kom meg av gårde på jobb. Jeg kjente på mye frustrasjon og hadde bare lyst til å rope dem ut, men den energien fant jeg ikke, og det kommer ikke noe fornuftig ut av det. Rock på veien innover ble redningen og jeg fikk sunget frustrasjonene ut i stedet. Møtet ble gjennomført, støtte fra kollegaer ble sanket inn og jeg overlevde tre timer på jobb... Formen gikk seg til og jeg tok trikken til min flotteste kusine og overnattet der. Alarmen ringte klokken 0410 på torsdag og igjen startet jeg dagen svimmel. Jeg sjanglet inn på badet og tenkte "Hvordan skal jeg overleve denne dagen?" Jeg fikk sminket meg til tross for at ansiktet var fullt av svette, og jeg fikk kledd på meg til tross for at kroppen heller ikke i dag ville ha klær på. Så hva gjør jeg da? "When life gives you lemons, make lemonade".

Jeg biter tennene sammen og sjangler ned fire etasjer og ut på Oslos gater klokken 0440 en torsdag morgen. Jeg sjangler bort til bussholdeplassen og fortsetter å bite tennene sammen og puste inn den friske luften. For jeg har satt meg i den situasjonen her og jeg skal f**n ikke klage. Jeg sitter på bussen og tenker "Er dette på grunn av sprayen, er det verdt det!" Matvraket jeg vanligvis er dropper frokosten andre dag på rad, men ender til slutt opp med kaffe og en sjokoladecroissant på Gardermoen og dagen er reddet. Svimmelheten går over og jeg får en fin dag i Trondheim med min fantastiske kollega :) Den som gir seg er en dritt! Som forøvrig har blitt mitt nye motto :D 




Jeg startet igjen en ny dag med svimmelhet i dag og måtte til slutt innse nederlaget og ta en egenmeldingsdag. Sånn gjør ikke jeg. Jeg blir ikke syk. Eneste gangene jeg har vært borte fra jobb de siste årene er pga krystallsyken og kraftig influensa som bivirkning av noen medisiner jeg prøvde for mine "crazy" bein. Jeg skal alltid ha en god grunn til å være borte fra jobb, for jeg er ikke borte fra jobb. I tillegg er dette noe jeg selv har satt meg i, og det er derfor ikke "riktig" at det skal gå utover jobben.. I dag måtte jeg ta den telefonen jeg hater og si at jeg må bli hjemme. Så da ble jeg hjemme da. Hjemme og spiste kjøttdeig til frokost, så på x antall episoder av en serie og holdt meg fast i sofaen. Jeg har fått min helt egen "morgenkvalme" og jeg håper at dette bare er forsmaken på den ekte morgenkvalmen og at Riksen sin plan faktisk går som planlagt. Det hadde jo vært fint at det gikk som planlagt for en gangs skyld ;)

Ha en fin og vel gjennomført planlagt, eller ikke, helg!

Kløna

#infertilitet #synarela #planlegge #assistertbefruktning #prøverør #ICSI #Ivf 

Når skal dere få barn da?

Når vi får dette spørsmålet blir vi stille og går i tenkeboksen. For hva skal vi svare? "Eh.. Vi vet ikke?" "Når det endelig blir vår tur?" "Når vitenskapen fungerer og det klaffer?" Stort sett har vi vel landet på at "vi vet ikke" eller "når det er vår tur". For å gi et enkelt svar på det spørsmålet går rett og slett ikke. For å svare på det spørsmålet må vi komme med hele vår historie. En historie som strekker seg 3 år tilbake i tid, som tidvis har vært og er svært tung, men samtidig ikke er ferdig og er full av håp og kjærlighet.

Slik kan det føles noen ganger når vi får spørsmål om barn...

I søken om å finne andre i samme situasjon, eller å vite hva som venter oss har jeg forsøkt å innhente informasjon, inspirasjon og andre blogger som sier noe om den prosessen vi skal inn i. Det er veldig lite å finne da det kan virke som om temaet infertilitet er veldig vanskelig å forholde seg til for de som står midt oppi det og omverdenen rundt disse menneskene. Jeg håper at andre som er i samme situasjon som oss kan få informasjon om hvordan vi opplever det, og finne støtte i det. Ikke minst tenker jeg at det kan være nyttig for de som står oss nær og som ikke alltid vet om de skal spørre om hvordan det går, eller har lyst til å komme med velmenende råd, å vite noe om hvor vi er i prosessen, hva vi trenger og hva vi ikke trenger eller orker å snakke om. 

Derfor skriver jeg dette, og her er vår historie:

Kløna og Stuten møtte hverandre i september 2011 og flyttet offisielt sammen juli 2012. I august 2012 fikk vi vårt første lille nurk som heter Ayla og i november kjøpte vi drømmehuset vårt. Vi flyttet inn i det i februar 2013 og hadde hatt flere samtaler om at nå gikk mye slag i slag så vi kunne jo også prøve å få barn. Vi snakket om at det kunne jo hende at det ikke klaffet med en gang, men vi hadde ingen tanker om at vi tre år senere skulle sitte like tomhendte. I april 2013 bestemte vi oss for at vi var klare og ønsket å få barn. Månedene gikk og vi stresset ikke med det. Vi hadde god tid, og jeg visste at hormonene fra p-pillen jeg hadde gått på i mange år brukte tid på å gå helt ut av kroppen min.

Sommeren 2014 tenkte vi at nå hadde vi holdt på over ett år, og det kunne være greit å sjekke om det var noe galt. Dette er det jo vanlig å gjøre og vi bekymret oss ikke videre over det. Jeg ble undersøkt av en gynekolog og alt var som det skulle. Stuten måtte levere sædprøve som vi fikk svar på i oktober 2014. Vi ble fortalt at prøvesvarene viste flere sædceller som ikke var svømmedyktige, men at det fint skulle gå an å få det til på en naturlig måte. Jeg hadde også fått en henvisning til blodprøver på sykehuset, men de prøvene måtte jeg ta på en spesiell dag i syklusen, noe som medførte at det tok ett år før det klaffet! Jeg var alltid på jobb eller så var det en lørdag da muligheten for å ta prøvene ikke var til stede. Min syklus begynte å bli uregelmessig, noe som i ettertid tyder på at dette var stressende for kroppen min uten at jeg bevisst var klar over det. Prøven ble tatt sommeren 2015 og svaret ble gitt. Jeg hadde lav eggreserve, min biologiske klokke gikk altfor fort, og stemte ikke overens med min faktiske alder på 25år! Jeg har alltid sagt at jeg føler meg eldre enn jeg er, men kjære vene, jeg føler meg ikke så gammel!

Det ble en ny runde hos gynekologen som så henviste oss til rikshospitalet november 2015. Hun fikk i den forbindelse prøvesvarene fra Stuten fra oktober 2014. Hun ringte meg en dag og spurte etter nummeret til Stuten. Hun ringte han for så å ringe tilbake til meg. Hun startet med å si "Jeg har fått lov av din samboer til å fortelle deg at...." Vi kan ikke få barn på naturlig måte. Hun forstod ikke hvorfor vi hadde fått den tilbakemeldingen i oktober 2014. For det vi fikk vite stemte ikke overens med prøvesvarene. "Det er så og si umulig for dere å få barn på naturlig måte." Det er umulig for oss å få barn på naturlig måte! Hva gjør vi da? Fungerer det med prøverør, eller er det umulig også? Hva betyr det her? Hva er galt? Skal vi aldri få barn? Hvorfor har vi gått ett år og holdt troen og håpet oppe til ingen nytte? Hvorfor fikk ikke vite dette med en gang slik at vi kunne starte prosessen med rikshospitalet et år tidligere? Hvorfor må dette her skje meg, og oss? Alle disse spørsmålene raste gjennom meg, og jeg klarte ikke å hindre dem. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned og gråte, og det gjorde jeg vel opptil flere ganger også. Jeg sa til min svigerinne at nå må jeg bare krype inn i mitt eget rompehull og bli der en stund og synes utrolig synd på meg selv. Jeg fikk klar beskjed om at det kunne jeg gjøre en liten stund, og så måtte jeg ut og håndtere dette. Jevnt og trutt gjennom det siste året har jeg krypt tilbake inn i rompehullet og syntes at livet, verden og alt er urettferdig, for så å finne konkrete situasjoner og mål å holde fast ved, som gjør at håpet og troen kommer tilbake.

Vår henvisning til Riksen ble sendt i oktober/november 2015. Brevet om time 11.januar 2016 kom relativt raskt, og vi var overlykkelige over å få time der så fort. Vi hadde lest på nett og hørt historier om andre familier som brukte mange måneder på svar fra henvisning og til første time på Riksen. Januar kom og vi dro på Riksen. Nok en gynekologisk sjekk av meg, og en sjekk av min Stut sine edlere deler. Vi fikk beskjed om å ta blodprøver nok en gang og gjorde det. Så dro vi hjem med litt blandete følelser. Vi satt fortsatt igjen som spørsmålstegn. Vi visste at det fantes forskjellige typer assistert befruktning og at den mest vanlige som heter IVF var uaktuell for oss. Da er man avhengig av at sædcellene kan svømme og befrukte egget av seg selv. De får bare litt hjelp på veien med færre hindringer. Vårt alternativ heter ICSI. Det er uttak av egg, uttak av sæd og mikroinjeksjon av en enkelt sædcelle inn i et enkelt egg.

Vi gikk på ny og ventet på brev fra Riksen og en dag lå det der. Ny time den 2.februar 2016. Vi dro av gårde og trodde at vi nå skulle få informasjon om oppstart av behandling og vi gledet oss. Denne gangen ble det på nytt en gynekologisk undersøkelse av meg, og utfyllende informasjon (igjen!) om ICSI og prosessen. Vi fikk beskjed om at alle som skal gjennom en sånn prosess må ta en kromosomprøve, og Stuten sine prøvesvar hadde enda ikke kommet. Han skulle ta kromosom og DNA-prøver på mikrodelesjon av y-kromosomet. Ikke vet jeg helt hva det betyr.. :/ Bare det å få tatt den prøven er jo en historie i seg selv! Han fikk henvisning, tok en prøve på sykehuset, og tenkte at da var det gjort. Vi får nytt brev i posten om at det var tatt feil prøver, og med ny henvisning tar han en tur til sykehuset for å ta nye prøver. Er det mulig? At det går an å være så mye styr og uflaks? Jaja.. Vi får i hvert fall beskjed av den hyggelige damen på Riksen om at så fort hun får prøvesvarene på kromosomprøven vil hun gi oss beskjed. Viser det seg at det er noe unormalt vil hun henvise oss til genetisk avdeling, og er alt som det skal er det bare fint. Vi drar fra Riksen med en stor skuffelse i magen. Vi hadde noen forventninger om hva denne timen skulle være, og ikke enda en med snakk om prosessen og en sjekk av oss. Vi faller til ro med det relativt raskt og jeg tenker at det er vel en del av forberedelsene for en så psykisk krevende og vanskelig prosess. Det kommer et brev i posten om at det ble påvist avvik på y-kromosomet til Stuten, og vi er henvist genetisk avdeling ved Oslo universitetssykehus. Hva betyr det? Jeg begynte selvfølgelig å google, og det som kom opp var "lav andel av sædceller", oligozoospermia og "total mangel på sædceller", azoospermi. Igjen kom alle tankene: Kan vi ikke få barn i det hele tatt? Må vi bruke donor? Skal vi dra til Danmark?

Det kommer et brev fra genetisk avdeling og vi reiser dit den 14.mars 2016. Min Stut er fantastisk og han får til mange ting, men han ønsket ikke å dra til Riksen alene. Han vet med seg selv at han ikke får med seg noe "autoritetspersoner" eller andre han snakker med på telefon ol. sier. Han trengte kløna si til å styre samtalen og huske informasjonen. Så i forkant forberedte jeg meg på de spørsmålene jeg hadde: Betyr det at vi ikke kan bruke hans sæd? Betyr det at hvis vi får et barn vil det ha større risiko for trisomi 13, 18 og 21? Er dette arvelig? Hva betyr det faktisk for oss? Er det etisk riktig å bruke hans sæd? Er det økt risiko for andre komplikasjoner som spontan abort, funksjonshemninger eller psykisk utviklingshemning? Jeg følte meg så uvitende, men dette er utenfor min fagkompetanse og kontroll, og jeg trengte å få svar på alle mine spørsmål før vi satte i gang for fullt. Jeg var tydelig i forkant med Stuten om at hvis det er økt risiko for det ene eller andre, så ønsker jeg ikke å fortsette med dette. Jeg vet med meg selv at jeg klarer ikke å stå i det, og han skal ikke presse meg til noe som faktisk kan knekke meg. Han hadde full forståelse for det, og mente akkurat det samme som meg. Jeg fikk spurt om alt jeg ville til den snille legen, og han tegnet og forklarte på en så folkelig måte han kunne. Konklusjonen er: Det er ikke vanskeligere for oss å få barn enn vi allerede visste. Det er arvelig på y-kromosomet, som betyr at dersom vi noen gang er heldige og får egne barn og det er en gutt, vil gutten ha samme utfordringer som Stuten. Viser det seg at det er en jente forsvinner problematikken da jenter ikke har y-kromosom. Okei. Kan vi leve med det da? At dersom vi får en gutt vil han sitte i samme situasjon som oss? Unner vi vårt potensielle barn det? Vår konklusjon ble at: 1. Det kan hende han ikke vil ha barn, men heller jobbe og reise. 2. Det kan hende han er homofil og ikke er avhengig av egen sæd for å få barn. 3. Vedkommende vil få informasjon om dette så fort han forteller at han vil bli pappa, og dermed ha et mye bedre utgangspunkt enn oss. 4. Vitenskapen går stadig fremover, så det kan hende det finnes flere og bedre muligheter når våre barn vil bli foreldre. Så JA, dette kan vi stå innefor og vi fortsetter prosessen.

Neste skritt på veien var at jeg skulle ta kontakt med en sykepleier på Riksen neste gang jeg fikk menstruasjon. Så da var det å vente på den. Og apropos å vente på den! Så fort vi fikk beskjed om at det var noe "galt" med Stuten, ble syklusen min mer regelmessig enn den noen gang har vært. På dag 28 eksakt var den der, og jeg kunne nesten stille klokka etter den. En gang opplevde jeg at den var 2 dager forsinket, og da tenkte jeg at "Nå kjære kropp, nå må du samarbeide for dette er ikke planen." Jeg dro på trening og da jeg kom hjem var det besøk igjen. Hurra! Takk, kroppen for at du kan høre på meg litt også :) Riksen ble ringt og vi fikk beskjed om uttak av egg i uke 24. Midten av juni, med oppstart av hormoner i mai. Nå ble det brått veldig virkelig. Vi hadde endelig noen datoer å forholde oss til. Hverdagen kom og gikk, og jeg ringte Riksen igjen. Syklusen min hadde blitt uregelmessig igjen, ikke dag 28 lenger. Det medførte at vi ble flyttet til uke 26 med oppstart av hormoner (nesesprayen Synarela) den 28.5. Det er så lett å tolke min kropp og se en sammenheng av indre stress og uro, og uregelmessig syklus. Hjernen er et fantastisk og underlig organ som påvirker alt av hormoner og kroppen.

Så nå er vi her da. Noen flere svar rikere og nesesprayen kjøpt inn.

 Den dyreste nesesprayen jeg har kjøpt noen gang! 936kr :O

 

Telefonen har hatt nedtelling de siste to ukene til den 28.5 og jeg gleder meg til endelig å få satt i gang. Det er skummelt å vite at det er utenfor vår kontroll, men samtidig har det aldri vært under så kontrollerte former noen gang. Det blir ekstremt spennende å se om vi kan ha litt flaks (for en gangs skyld) eller om jeg må krype inn i mitt eget rompehull flere ganger i løpet av denne sommeren som kommer. Vi håper uansett alt vi kan på at dette skal fungere og at vi endelig kan si "Jo, vi skal ha barn. Terminen er____."

Kløna

#infertilitet #prøverør #icsi #familie #drømmer #ufrivilligbarnløs #barnløshet

Livet er en berg og dalbane...

Livet er en berg og dalbane.

Det går opp og det går ned. I det ene øyeblikket kan du smile fra øre til øre, le så du hyler og i det neste føler du redselen da det går nedover og du kjenner frykten i magen. Noen ganger kan disse følelsene komme og gå like fort som det gjør i en berg og dalbane. De siste ukene har det vært grått og regnfullt, og det preger mitt humør og hverdagen har derfor blitt litt deretter. Alt er tiltak og det er vanskelig å finne de gode rutinene så jeg opplever mestring av hverdagen. Så kommer solen og varmen, og jammen tror du ikke medgangen kommer også! Rart det der at når humøret snur og du får troen på alt det gode i livet, så kommer jammen flaksen og gledene i hverdagen tilbake :) Så på 3 dager har 3 store ting skjedd!

Jeg og min gode venninne løp Dogrun på søndag. Vi løp med hver vår hund og hadde meldt oss på som lag. Løypen hadde blitt kortet litt ned etter pålegg fra kommunen så det var "bare" 6,5 km å løpe i strålende sol og brennende varme. Vi kom i mål på 39,01 minutter og var veldig fornøyde med det! Jeg var så imponert over min lille Ayla da vi kom i mål. Hun hadde vært i jobbmodus over lengre tid, og i mål hadde hun endelig tid til å drikke og hun slukte i seg vannet fra plastkoppen. Ja, fra en plastkopp. Ja, hun er en diva! Vannskålene som noen snille mennesker hadde satt ut til hundene som løp var ikke bra nok for henne, det var jo andre som hadde siklet i dem! Plastkoppen i målområdet derimot var helt perfekt, for der var det friskt og urørt vann.... Diva!

Arrangøren ropte ut at det var premieutdeling og vi sa at vi kunne jo gå og se. Så blir vi ropt opp som vinnere i lag! :D Det ble feiret med softis på alle, til og med Ayla fikk sin egen ;) Diva! Deretter dro vi til Son og spiste en nydelig lunsj i solen på en kafe. For en fantastisk dag!





En stolt liten frøken ;)

Jeg og Stuten har siden april 2013 forsøkt å få barn, noe som har vist seg å være et vanskelig prosjekt.. Etter et halvt år fra henvisning til Rikshospitalet kom endelig tiden da jeg skulle ta den etterlengtede telefonen til Riksen for å avtale oppstarten på hormoner. Så da fikk vi en dato å forholde oss til hvor en berg og dalbane av følelser og tanker virkelig skal sette utfor! Den historien får komme i et annet innlegg :) I hvert fall fant vi ut at livet kan være litt tungt noen ganger, med få ting å se frem til, og vi tenkte da at nå var tiden for å gifte oss! Vi vet at vi alltid skal være sammen til tross for motgangen vi har fått, og ønsker heller å snu hele "babyprosjektet" som fører med seg mange tunge tanker og dager, til et "vi skal gifte oss prosjekt" hvor vi kan skape noe bra sammen. De siste månedene har derfor vært preget av bryllupsplanlegging, å finne et lokale der det er plass til alle de menneskene som betyr så mye for oss, og et sted å ha vielsen. Samme dag som telefonen til Riksen ble tatt fikk jeg endelig en bekreftelse fra kommunen på at vi kan ha vielsen vår i en park rett ved siden av der vi bor. For en utrolig gledelig nyhet og for en fantastisk dag! 

Etter en tung og lang vinter, har endelig våren, solen og varmen kommet, og med det kommer de gode nyhetene også. Vi går en utrolig spennende tid i møte, fulle av forventninger og håper at vi ikke kløner til dette også :P 

Kløna

 

Orker vi det her æ?

I går bestemte jeg og en venninne at vi vil gi oss selv en utfordring og meldte oss på Vom Dogrun 2016 med distansen 7,5 km. Vi blir to humans og to dawgs som danner et lag. Ayla trives heldigvis med å løpe, men kondisen vår er ikke helt på topp... Så da må det trenes og vi har bare frem til 8.mai på å få opp kondisen!

Etter en løpeøkt belønnes Ayla alltid med noe godt, så når vi er ferdige begynner hun å slikke seg rundt munnen. Ikke så dum hun der altså!

På lørdag løp vi en runde i skogen på ca 4 km, hvor vi hoppet over røtter, løp over fjell, plumpa i myr og jeg tråkket over 4-6 ganger. Min fantastiske venninne var den som klønet denne gangen og snublet i en kjetting som sperret veien. Hun falt så lang hun var på bakken, mens beina hang igjen over kjettingen. Så slemt å le, men det var ikke meg denne gangen! :P 

I dag kom vi oss igjen ut for 3,5 km etter jobben. Til helgen må vi legge opp en løype så vi får testet hele distansen. Jeg er så spent på hvordan det skal gå, og om Ayla stopper sånn tilfeldigvis for å lukte på noe SVÆRT interessant midt i oppoverbakkene.. Hun har en tendens til å stoppe og late som om hun fant noe som luktet SÅ GODT akkurat da hun er mest sliten. Akkurat som om jeg ikke skjønner hva hun driver med! Ikke en lyd fra nesa og hun står bare og henger med hodet og ser litt lurt på meg.

Det store spørsmålet blir: 

Orker vi det her æ?

 

Kløna

Dårlig samvittighet

Før jobbet jeg turnus som medførte at jeg hadde en uke fri av gangen. Friuken ble brukt til å hente inn tapt energi på jobb ved å trene crossfit, trene hundene, turer i skogen eller late formiddager i sofaen med en TV-serie og strikketøyet. Etter å ha byttet jobb har jeg fri kun i helgene, noe som er svært uvant for meg. Jeg får høre fra de fleste at det må være "SÅ deilig!" å jobbe kun 8-16 hver dag. Jeg forstår hva de mener, for det er veldig godt å sove i sin egen seng, og komme hjem hver dag etter endt arbeidsdag. Allikevel synes jeg at turnuslivet er "SÅ deilig!" Jeg forstår ikke hvordan man skal ha tid til alt lenger! Nå må jeg prioritere! Hva i alle dager er det? Jeg må velge om jeg eller hundene skal få trent i løpet av de to timene jeg har til rådighet hver dag. TO TIMER! Det er jo alt for lite! På bakgrunn av dette blir helgen svært viktig for meg. Da har jeg mulighet til å lette min dårlige samvittighet overfor hundene og gi de det livet jeg ønsker for dem og som de fortjener. Jeg angrer ikke på at jeg byttet jobb, men det er en stor omveltning for meg, og for å ikke glemme Stuten! Han har blitt en mester på kjøkkenet, og det er ikke bare taco på menyen lenger da jeg kommer hjem fra jobb :)

Gårsdagen ble derfor brukt til to timer rallylydighetstrening på brukshundklubben og deretter en times tur i skogen. Åh, som det letter en hundemammas dårlige samvittighet!

 

Endelig kom vi oss ut i skogen slik at lungene kunne bli fylt av frisk luft, energilagrene fylles og hundene få løpe alt de klarer. Med vår flaks begynte det selvfølgelig å hagle, noe lille frøken Ayla ikke var særlig glad for.  


Opie derimot hadde uansett tatt seg et bad i en myr og kunne kjeke tunge til både meg som ba han om å ikke bade og haglet som ikke lyktes i å plage han.

Håper det var flere enn oss som fikk lettet sin dårlige samvittighet i helgen, enten det var tur med hunder, husvask eller sosialt med venner og familie :)

Kløna

Er det mulig?

Så lenge Stuten og jeg har bodd sammen har vi hatt utfordringer med tette sluk og rør på badet. Jevnlig har det rent over og vi har måttet tørke vann fra baderomsgulvet. Tenk deg den følelsen: Du står i dusjen, er klar for senga eller sofaen, og så skrur du av vannet og åpner døra. Du er forberedt på å ta det rolig og legge deg tidlig eller se en serie på sofaen etter en lang dag. Så oppdager du vannet som er på gulvet og utbryter "Nå igjen!" Vi har gått fra å stille hverandre spørsmål om hva vi kan gjøre og hvorfor, til å bli oppgitte og frustrerte, og nå bare finner vi frem håndklær og rydder opp uten å tenke så veldig mye over det.

Vi flyttet fra leilighet til hus, og problemet fortsatte! Hva er det med oss?

På lørdag hadde jeg og jentene utdrikningslag for en venninne og vi dro hjem til meg. Jeg fikk en melding fra Stuten om at vi ikke kunne bruke doene i 1.etasje eller vaskerommet. Javel, det var såpass denne gangen ja! Utdrikningslaget fortsatte og vi styrte ikke så mye mer med det. Da Stuten kom hjem øste vi ut ca 30L vann fra sluket på vaskerommet og badet, vridde opp håndklærne og gikk til sengs.

I går kom vi i kontakt med et rørleggerfirma som skulle komme og spyle og sjekke med kamera for oss. Stuten dro hjem fra jobb for å møte rørleggeren. Jeg fikk en melding fra min kjære Stut hvor det stod at årsaken til alt rørstyret er at han har klart å slå ned stolpen vi har festet hønsenettingen i, gjennom røret i bakken!


Den stolpen slo han ned sommeren 2014, og siden det har vi jo hatt store problemer med tette sluk. Er det mulig? Jaja, det fine er jo at nå kan vi bytte røret og så får vi det bedre enn vi noen gang har hatt det! :D

Dette er årsaken til at vi er Kløna og Stuten. Min kjære Stut som det ikke er vits i å bli oppgitt over eller irritert på. Det er bare å himle med øya og rydde opp i rotet :P

 

Godt å vite at det ikke bare er jeg som kløner det til noen ganger også da ;)

Kløna

Tør jeg dette? Er dette noe for meg?

Etter å ha lest en blogg forrige uke begynte jeg å tenke tanken på å skrive en blogg selv. Man sitter inne med så mange tanker, opplevelser og erfaringer som man har lyst til å dele, og spør seg selv "Er det andre som syntes at dette var morsomt?" eller "Er det flere som lurer på disse tingene?" Konklusjonen ble at jo, jeg kan jo prøve. Ikke minst for min egen del :) Resultatet ser du her som Kløna og Stuten. Jeg spurte min kjære Stut om hva han kunne kalt meg, og raskt kommer det "Kløna!". Det sier vel egentlig alt om meg er jeg redd. Jeg er kløne. Jeg går på ting som jeg tydelig burde se at stod i veien. Jeg er ren i 5 minutter etter at jeg har kledd på meg, og så har mat, drikke, labber, jord osv. en magisk evne til å lage en flekk på mine klær. Jeg mister det jeg har i hendene og gjør det jeg kan for å få tak i det, før det faller i bakken og knuser. Jeg klemmer fingre, sparker borti bord, skaller i skapdører og skuffer, faller ned trapper og kjører i grøfta i sakte fart. Det skaper en god del lattere for både meg og min Stut. Min Stut er en fantastisk mann som jeg skal gifte meg med neste år, men allikevel en Stut. Vi er enige om at han ikke kan ta egne avgjørelser for da blir som regel utfallet lite gjennomtenkt. Følger han en oppskrift eller bruksanvisning derimot, da er han en riktig flink Stut ;)

Kløna og Stuten har to hunder av rasen Staffordshire bull terrier, som vi er aktive med i skog, fjell og hundemiljøet. Det kommer nok til å bli skrevet litt om dem også tenker jeg ;) Andre ting som interesserer oss er Crossfit, Paleokosthold, og vår ferd mot å bli tre mennesker i familien. Jeg ønsker ikke å skrive om et konkret tema da jeg er en ganske sammensatt person med mange tanker, følelser og interesser :P Her vil vårt liv bli dokumentert og vi håper at andre også kan le, gråte og smile med oss, og at noen kan ha nytte av våre erfaringer, tanker og opplevelser. Det er skummelt å brette vårt liv ut i offentligheten, men jeg håper vi sitter igjen med en god opplevelse. Først og fremst er det jeg som skriver, men siden Stuten vet å ta sin plass i mitt liv vil han naturlig nok ta en del av plassen her også :D

Velkommen, til vårt liv! :)

Kløna

 

Les mer i arkivet » September 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits